Tennissporten i Stavern

Tennisklubben i Stavern fylte 50 år den 17. juni 1999. Jubileet markeres på mange måter, ikke minst med utgivelse av denne jubileumsberetningen – en historie som beskriver tennissportens omlag 70-årige historie i Stavern. Det ble altså spilt tennis i Stavern i rundt tjue år før man startet organisert tennisklubb.

Historien går helt tilbake til 1932 og selskapet A/S Stavern Sportsbaner som bygde banen under kastanjetrærne som et turisttilbud. Vi kan også lese omtennisbanen på Agnes Fabrikker. Etter klubbstiftelsen i 1949 med K. Anker Kristensen som klubbens første formann, var aktiviteten stor på første halvdel av 50-tallet – mange sentrale medlemmer har sin plass i historien allerede fra den tiden.

Tennisen i Stavern startet på banen under kastanjetrærne midt i bildet

Vi kan lese om flyttingen til Brunla på midten av 70-tallet og om den videre fantastiske utviklingen på anleggsiden: Fra 10 år med «boble» til ny 2-baners hall med servicebygg som sto klar i to byggetrinn på 90-tallet. Og om utebaneanlegget som fra sine to første baner på Brunla ble videre utviklet via en tredje bane til et fullverdig fire baner’s anlegg i jubileumsåret. Utrolig, men sant, i totalanlegget ligger investeringer på mellom 6 og 7 millioner kroner som eies av tennissporten selv – og anlegget er i dag belånt med under en million kr !

Ikke minst forteller beretningen om en eksplosiv aktivitetsutvikling på 90-tallet som har kulminert i en klubb som i dag har over 100 aktive spillere året rundt (80 % juniorer) med heltidsansatt klubbtrener og profesjonell klubbadministrasjon. Dessuten arrangeres stor sommerturnering sponset av Marin Alpin ved Per Myhrvoll hvor det hvert år kommer rundt 100 tilreisende fra hele landet hit for å spille tennis en uke midt i juli.

Det er en glede å invitere til lesing av klubbens historie som har to hoveddeler; selve klubben og Halleventyret. Milepæler i klubbens historie kan sies å være:

  • 1949: stiftelsen basert på banen under kastanjetrærne
  • 1976: flyttingen til Brunla med to nye utebaner
  • 1979: ny tredje bane (30-års jubileet)
  • 1981: oppsettingen av bobla
  • 1991: åpningen av hallen
  • 1995: åpningen av servicebygg til hallen/«klubbhus»
  • 1999: ny fjerde bane (50-års jubileet)

Sportslig har klubbens medlemmer stått for mange gode resultater. Høyest rager Arnfinn Nielsen, Willy Haaland og Øyvind Hellenes som alle er Norgesmestre og har representert Norge i Nordisk Mesterskap.

To ganger har klubben skiftet navn fra sitt opprinnelige Stavern Tennisklubb til Stavern og Brunlanes Tennisklubb etter knappe 35 år og deretter rundt 15 år senere til Stavern Tennis.

Nyt historien til Stavern’s stolte 50-åring – en klubb som aldri har stått sterkere enn i jubileumsåret !

Stavern, oktober 1999

Arne Hellenes
Leder

Opptakten – tennissporten til Stavern 1932

Tennissportens opphav

Tennis som fritidsaktivitet er av gammel dato. Trolig oppsto den i Italia i slutten av 1300-tallet. Men det er utvilsomt engelskmennene som har gått i spissen for å utvikle sportsgrenen til hva den er blitt i dag. Lawn Tennis het den i England i slutten av 1800-tallet, fordi tennis, som den gang må karakteriseres som utpreget «overklassesport», ble spilt på gressplener. Som mosjonsidrett forekom tennis i Norge i slutten av 1870-årene. Den første klubben ble dannet i 1888, Christiansands Lawn-Tennis Klubb. Omtrent samtidig kom tennisavdelingen i Christiania Fotballclub. Norges Tennisforbund ble stiftet i 1909. Vår naboklubb, Larvik Tennisklubb, ble stiftet 21.6. 1902.

Tennissporten som overklassesport, illustrasjon ved klubbens mangeårige sekretær rundt 1990: Mairi Christine Sørensen

Tennis som turisttilbud

I Stavern ble det spilt tennis i de to kommuner, Stavern og Brunlanes, mange år før tennisklubben ble etablert. I 1932, en tid med økonomiske nedgangsår, satte initiativrike personer i Stavern seg ned og diskuterte hvordan man skulle klare å trekke flere sommerturister til Stavern. En tiltalende brosjyre som fortalte om Stavern’s mange herligheter sommertid, ble gitt ut. Denne brosjyren er nærmest historisk, da den representerer noe av det aller første, om ikke den første turistbrosjyre som er laget i søndre Vestfold.

Men de samme personer innså at Stavern også måtte ha annet å tilby sine gjester enn sommer, sol og rene strender. Tennisbane måtte være tingen, mente ildsjelen Einar Schøning, senere mangeårig ordfører i Stavern. Det som måtte ha vært av uklarheter om tennissportens inntog i Stavern, anses nå å være avklart. Under opprydding hjemme fant Arent Schøning i april 1997 fullstendige protokoller inneholdende styrereferater, protokoller fra generalforsamlinger og aksjeprotokoll som fortalte om etableringen av selskapet A/S Stavern Sportsbaner og anlegg av tennisbanen ved kastanjetrærne. At disse 67 år gamle dokumenter nå dukker opp, er så interessant at vi i denne jubileumsberetning velger å gå ganske detaljert inn i dem. Protokollene er for øvrig overlevert Venner av Gamle Stavern til oppbevaring.

A/S Stavern Sportsbaner

20. oktober 1932 samlet en del Stavernsborgere seg til konstituerende generalforsamling for stiftelse av det som kom til å hete A/S Stavern Sportsbaner. Til stede var en rekke personer som drev overnattingsvirksomhet, forretningsvirksomhet og gode borgere av byen ellers. I møtet ble det enstemmig vedtatt å gå til stiftelse av A/S Stavern Sportsbaner med følgende formål:

«Selskapets formål skal være anlegg og drift av bygninger og baner for sport og hvad dermed står i forbindelse, herunder også restaurantvirksomhet».

Aksjekapitalen ble vedtatt å være 3.650 kroner, fordelt på 73 «på navn lydende aktier» à kr. 50,-. De som tegnet seg for aksjer var følgende:

Direktør Johannes Rieber (Kronprinsen) 5 stk., kaptein Herman Hummel 4 stk., sekretær Hans Paus Ohlsen 2 stk., kaptein Jens Hummel 4 stk., bankdirektør Frithjof Ohlsen 4 stk., kjøpmann Charles Brestrup 5 stk., hotelleier Fredrik Schiøler (Wassilioff) 2 stk., direktør Anton Schrøder 4 stk., Ragna Schjeldsøe 2 stk., doktor Halfdan Sundt 2 stk., banksjef Einar Schøning 5 stk., Gustav B. Lundevall 10 stk., professor Jan Jansen, Oslo 5 stk., pensjonateier Petrine Hansen 1 stk., handlende Cathrine Hansen 1 stk., fraktemann Ivar Rakke 1 stk., Margit Heiby 2 stk., hotelleier G. Gabrielsen (Krona) 2 stk., Fredriksværns Vel (senere Stavern Vel) 5 stk., Stavern Brochyren 2 stk., professor Øystein Ore, New Haven, USA, 5 stk.

Selskapets styre besto av tre medlemmer. På et etterfølgende møte ble Einar Schøning valgt til formann i selskapet, med Anton Schrøder og Hans Paus Ohlsen som medlemmer. Varamedlemmer ble Ragna Schjeldsøe og Charles Brestrup. Det ble samtidig vedtatt vedtekter for selskapet. Generalforsamlingen ga også styret fullmakt til å igangsette arbeidet med etablering av tennisbane på grunnlag av planer som allerede var utarbeidet av ingeniør Trygve Smith, Oslo.

Generalforsamlingen vedtok videre utkast til leiekontrakt med Det Nasjonale Aldershjem for Sjømenn for tennisbanetomta. Her het det bl.a. at leietiden settes til 10 år, med rett til forlengelse etter nærmere overenskomst med Sjømannshjemmet. Leien ble satt til kr. 150 årlig, men med forhøyelse til 200 kroner når selskapet anlegger bane nr. 2 på tomta.

Banen under kastanjetrærne planlegges og bygges

På den samme generalforsamling, 20. oktober 1932, ble det også vedtatt at arbeidet med tennisbanen skulle begynne straks med grunnarbeider og oppsetting av et tre meter høyt gjerde, og videre etter ingeniør Trygve Smiths vedtatte plan.

Anleggsutgiftene var beregnet til kr. 4.889,60. Aksjekapitalen på kr. 3.650 viste seg ikke å strekke til. Den gang, og som også ofte er tilfellet i dag, henvendte man seg til kommunen, og fikk formannskapet til å garantere for et banklån på kr. 1.700 mot pant i anlegget. Lånet ble tatt som kassakreditt i Fredriksværns Sparebank. Selskapet fikk av formannskapet også skattefrihet i tre år, samtidig som det fikk anledning til å ta ut kultstein gratis fra kommunens steinbrudd ved Søndre Blokkhus. Vanntilknytning fikk man fra kommunens ledning i Larviksveien.

17. mai 1933 sto banen ferdig til bruk. Men en del endringer med banedekket måtte til, slik at banen først var spilleklar primo juni samme år. I den gamle styreprotokollen heter det «at banen har gjennom hele sommeren høstet de varmeste lovord fra erfarne spillere, som setter vår bane i klasse med landets beste».

Banen under kastanjetrærne la grunnlaget for klubben

Forventningene slo ikke til

Hadde Stavern fått en verdifull tilvekst for sommerlige aktiviteter, så var det økonomiske driftsresultat langtfra tilfredsstillende. Uteleieinntektene ble langt mindre enn ventet, og netto driftsresultat viste i mange av de etterfølgende årene underskudd på omkring 200-300 kroner. Aktiviteten under krigsårene var heller liten, og som en følge av banklånet steg gjelden jamt og trutt. Det kan nevnes at siste regnskapsår, 1947, hadde selskapet en utestående gjeld på kr. 3.980,95, og en oppbrukt aksjekapital på 3.650 kroner. Imidlertid satte man på det tidspunkt verdien av anlegget til kr. 10.000.

Mellom årene 1934 og 1948 ble det ikke holdt noen form for generalforsamling i selskapet. Heller ikke viser styreprotokollen at det er avholdt møter etter 27. mars 1934. 16. juli 1948 ble det holdt den siste generalforsamling i A/S Stavern Sportsbaner med 31 aksjer representert. Her gjennomgikk man regnskapene for årene 1934 til 1948 (!). Regnskapet var revidert av lensmann Kåre Gusland, som sterkt understreket aksjelovens bestemmelser om generalforsamling, og i dette tilfellet, de manglende sådanne. Noen forføyning fra lensmannens side ble ikke foretatt, og regnskapene ble godkjent. Generalforsamlingen henstilte imidlertid til styret å søke en ordning for bedring av den vanskelige økonomiske situasjon som selskapet befant seg i.

Hvordan overdragelsen av tennisbanen fra A/S Stavern Sportsbaner til Stavern Tennisklubb foregikk, er det ikke mulig å finne ut av de tilgjengelige dokumenter. Heller ikke hvordan gjelden til Fredriksværns Sparebank ble slettet. Stavern kommune sto imidlertid som garantist for kassakredittlånet i banken, og som sådan, er det vel trolig at kommunen måtte innfri lånet.

I et jubileumsår vil derfor Stavern Tennis skjenke en vennlig tanke til de 15 for lengst avdøde staværinger i A/S Stavern Sportsbaner for det grunnlag de var med på å legge for tennis som sport og fritidsaktivitet i kommunen. Fra utviklingen for 67 år siden, med en enkel bane og en aksjekapital på 3.650 kroner til det millionanlegg som er anlagt på Brunla med tennishall og tre utebaner. Vi må også legge til at på Agnes ble det anlagt tennisbane. Det var Agnes Fabrikker som sto for den. Banen ble lagt nær opp til bedriftens funksjonærboliger mot Lillevik.

Tennis i gemyttlige former

Tennissporten i Stavern ble til å begynne med drevet i svært så gemyttlige former, lystbetont og som en god for mosjon for noen få. Giftige tunger i Stavern mente at de tennisspillende ungdommer bak det tre meter høye nettinggjerdet mest minnet om «aper i bur». Som Tore Schrøder forteller; jeg begynte å spille tennis fordi min bror, Henrik Anton, som var en kjent lokal friidrettsutøver, også hadde tennis som en av sine idrettsgrener.

Men en god del barn og ungdom, spesielt de som bodde i tennisbanens umiddelbare nærhet, ble etterhvert svært tennisinteresserte. De var gjerne å finne på banen som ballgutter, eller de tok en pause fra fotballspillet på den nærliggende løkka, hang på banegjerdet og lærte seg tennissportens spesielle regler og de forskjellige måter å slå tennisballen. Starten for disse, hvorav flere senere skulle bli markante spillere i Stavern Tennisklubb, var ofte balltre laget på skolesløyden og en svært så slitt tennisball. De første prøvende spill med dette utstyret foregikk enten mot husveggen hjemme eller på «oppmerkede baner» i grusgatene. Nett måtte man  selvfølgelig ha, og Willy Haaland forteller at far til en av guttene, Henry Bergene, laget nett av gamle fiskegarn.

Stiftelsen og aktive startår (1949-1956)

Tennisklubben etableres

I de første årene etter krigen ble flere tennisfrelste offiserer og befal i Luftvernartilleriet stasjonert i Stavern. Aktiviteten vokste, og drøftelser om å starte en tennisklubb tok til. 17. juni 1949 ble Stavern Tennisklubb stiftet. Et interimstyre foresto ledelsen fram til den første generalforsamling på kommunelokalet i Stavern 13. mars 1950 med 11 interesserte til stede. Det første styret hadde denne sammensetning:

  • FormannK. A. Kristensen
  • ViseformannRolf Bertelsen
  • KassererKåre Gusland
  • StyremedlemRuth Frølich
  • BaneformannTore Schrøder

Tore Schrøder forteller at hovedårsaken til at Stavern Tennisklubb ble dannet i 1949 var at selv om man spilte tennis for mosjonens skyld, og at man syntes tennis var moro, så var man likevel opptatt av å møte konkurranse utenfor Stavern’s egne rekker. Vår store konkurrent var Larvik Tennisklubb, som vi spilte en rekke kamper mot. Nå skulle vi vise at også vi i Stavern kunne hevde oss ut over det lokale miljøet. På denne bakgrunn ble klubben stiftet, forteller Tore Schrøder.

Gjorde seg fort bemerket

De sportslige aktiviteter kom snart i god gjenge etter stiftelsen av klubben, med klubbkamper og lokale turneringer. En av de begivenheter som er behørig nedtegnet i klubbens annaler, er deltakelsen ved innvielsen av Horten Tennisklubbs nye baner 5. mai 1950, der for øvrig Sigurd Robak deltok på Hortens lag. Som den yngste klubben i forbundet halte Stavern hjem en overbevisende seier over vertsklubben Horten, 5-2. Senere samme år beseiret Stavernspillerne igjen Horten, denne gang i 1. runde i cupen. Spillere her var Arnfinn Nielsen, Tore Schrøder, Rolf Bertelsen, Kåre Gusland og Ruth Frølich. I cupens 2. runde ble det imidlertid stopp med tap 4-5 for Tønsberg.

Arnfinn Nielsen og Tore Schrøder på første halvdel av 50-tallet

Den unge Stavern Tennisklubb gjorde seg godt bemerket i sitt første år. I 1950 tok klubben hjem tre kretsmesterskap. I mixed double ved Frances Kristensen og Arnfinn Nielsen, i herredouble ved Arnfinn Nielsen og Rolf Bertelsen, samt i single piker ved Gerd Schøning.

Forskjellig utstyr trengtes etterhvert til banen, nett, trommel og reparasjoner av gjerdet. Men inntekter var det heller smått med. Da kastet et lyst hode fram tanken om å lage en revy. Idèen slo rot, og ut over vinteren 1951 var både medlemmer og andre «revytalenter» igang med å sette opp en forestilling som fikk tittelen «Nå er det vår igjen». Revyen ble satt opp på Soldathjemmet. Men forventningene til de store inntekter som denne revyen skulle innbringe, slo ikke til. Folk sluttet rett og slett ikke opp om tiltaket. Utbyttet ble små 100 kroner.

Det var ikke bare utstyr til banen som klubben manglet. Klubbhus og garderober var helt fraværende. Særlig følbart var dette under turneringer og klubbkamper. Men tvers over gaten for banen lå Olaf Strømmes tannlegekontor, senere tannlege Sigurd Robaks arbeidsplass i over 40 år, nå tannlege Nygaards kontor. Tannlegens venteværelse ble under turneringer brukt som omkledningsrom. Senere ble også uthuset i den gamle losjebygningen brukt til vinteropplag av det beskjedne utstyr som klubben var i besittelse av.

«Første gang jeg kom til Stavern var som gjest til Stavern Tennisklubb og som del av laget fra Horten Tennisklubb. Jeg ble meget godt mottatt av klubbens Kåre Gusland. Tatt med til Fjellstua, der vi ble servert flotte smørbrød. Det var stort den gang. Under dette oppholdet ante jeg ikke at jeg bare kort tid etterpå skulle bli tannlege samme sted», minnes Sigurd Robak.

Var utstyr og garderobeforhold heller dårlig, så gikk det langt bedre rent sportslig. Således vant Stavern samtlige seks kamper mot naboene fra Larvik i KM’s 1. runde. Unge Arnfinn Nielsen ble dette året for første gang Vestfoldmester i single ved å slå Finn Bjerke fra Tønsberg. Han ble også Vestfoldmester i double sammen med Finn Thoresen fra Larvik. Som kjent ble det med årene mange mesterskapstitler på Arnfinn, noe vi skal komme tilbake til.

En annen ung spiller som også viste stor framgang i klubbens første år, var Tore Schrøder. I et avisreferat fra en turnering i 1951 heter det om ham: «Tore Schrøder blir bare bedre og bedre. Han gir aldri opp en ball, han er hurtig, og derfor når han mye av det som ser håpløst ut». Tore Schrøder flyttet få år senere fra stedet, men holdt tennisgleden ved like helt til i midten av 1960-årene fikk ødelagt et kne. Da gikk han over til golf, og ble et kjent navn i golf-Norge.

Når vi først er inne på navn og spillere fra klubbens første to-tre år, kan vi også ut fra protokollene nevne de som spilte klubbkamper mot andre Vestfoldklubber: Tore Schrøder, Ulf Kløve, Rolf Bertelsen, Willy Haaland, Kåre Gusland, Egil Karlsen, Gerd Schøning, Finn Holberg Olsen, Frances Kristensen, Ruth Frølich og Finn Bergene. I 1952 nevnes Sigurd Robak for første gang.

Vestfolds beste tennisklubb

I 1952 gjorde klubben det riktig skarpt. Klubben kom til 3. runde i NM ved først å beseire Ljan TK med 3-2, for deretter å vinne en overbevisende seier over Drammen med 4-1. Men så endte årets NM-eventyr med et dundrende nederlag for Halden, 0-5. Likevel, deltakelsen såvidt langt i NM ble en verdifull erfaring for senere oppgjør på tennisbanen. Men revansje for tapet mot Halden i 1952 tok Stavern i 1. runde i 1956 ved å slå Halden 3-0 før kampene måtte avlyses på grunn av regn. Det må også understrekes at Stavern dette året (1956) ble Vestfolds beste tennisklubb og distriktsmester Vestfold/Telemark for annet år på rad. I finaleoppgjøret ble Sandefjord slått med 8-1.

Klubben var nå inne i en meget god periode, og interessen for tennis var tydelig økende. Ikke minst skyldtes det kombinasjonen av fotball/tennis, samtidig som det etterhvert flyttet flere mennesker med interesse for tennis til stedet. Willy Haaland, som også spilte fotball for Stag den gang, forteller at i en periode spilte nesten alle Stags fotballspillere også tennis. Det sosiale miljøet var den gang meget godt. Man møttes på benken på tennisbanen, og nærmest kjempet om å få et kvarters tid til å prøve tennisrackerten. Årskontingenten var kr 30 og baneleien for ikke medlemmer kr 10 pr time.

Et hull i historien (1957-1970)

Aktivitet på det jevne under kastanjetrærne

I årene som fulgte var det jevnt god aktivitet i klubben. Tennisklubben mangler dessverre protokoller for årene 1956-1971, slik at vi vanskelig kan gå i detaljer om klubbens virksomhet i disse årene. Rent sportslig sett holdt klubbens seg på et jevnt nivå, for en del mosjonspreget, men med enkelte spillere som skilte seg ut på kretsplan. Vi har også forsøkt å sette opp en liste over klubbens ledere siden starten, noe som dessverre de manglende protokoller har hindret oss i.

Men de fleste tillitsmenn og medlemmer fra denne perioden var de som noen år senere tok initiativ, sto på, og fikk til både baner og hall på Brunla. Noe vi i dag har all mulig grunn til å takke dem for.

Forsøk på historisk lederoversikt

Årstall Antatt antall perioder Leders navn
1949-1951 3 perioder K. Anker Kristensen
1952-1953 2 perioder Rolf Bertelsen
1954-1955 2 perioder Finn Holberg Olsen
1956 1 periode K. Anker Kristensen
1957-1967 11 perioder Sigurd Robak
1968-1973 6 perioder Eigil Dybdal
1974-1976 3 perioder Gunnar Berseth
1977-1978 2 perioder Willy Haaland
1979-1980 2 perioder Rolf Pettersen
1981-1982 2 perioder Johan Holsæter
1983-1984 2 perioder Rolf Pettersen
1985-1990 6 perioder Oddvar Waaden
1991 1 periode Jørgen Hoel
1992-1999 8 perioder Arne Hellenes

70-årene og flyttingen til Brunla

Øyvind Nielsen markerer seg og klubben

Øyvind Nielsen i jubileumsåret, 27 år senere og fortsatt aktiv

Medlemstallet svingte, og det kan nevnes at i 1971 hadde klubben 13 seniormedlemmer herrer, 17 juniormedlemmer fordelt på 15 gutter og to piker. Brutto omsetning var 1.378 kroner. På grunnlag av kausjon fra herrene Bersteh/Robak/Harald O. Jensen ble montert flomlysanlegg til kr 5.500 som muliggjorde at det her kunne spilles til kl. 24 om kvelden og til ut i november måned. I vintersesongen ble det drevet innendørstrening på Tanum skole. På denne tid hadde klubben fått opp en ny spiller som gjorde seg bemerket, nemlig Arnfinn Nielsens yngre bror, Øyvind.

Vestfolds sterkeste turneringsspiller, ble Øyvind Nielsen omtalt som i et avisreferat etter KM i 1971. Her fikk han endelig et kretsmesterskap etter å ha tapt finalen fire år på rad.

«Denne gang lyktes det for Øyvind Nielsen, og det ble en overbevisende tittel. Det var ingen som virkelig klarte å true Nielsen denne søndagen. Han ga ikke fra seg et eneste sett og tapte ikke mer enn 10 games på fire kamper. Det ser dessverre ut til at han nå forsvinner til en Osloklubb. Det er synd for Vestfold-tennisen, men vel bra for Nielsen som tennisspiller» het det i ØP.

Nye baner eller sammenslåing med Larvik TK?

I 1971 ble det for første gang under et årsmøtet antydet at Stavern Tennisklubb nå måtte begynne arbeidet med å anskaffe et nytt baneanlegg. Styret hadde fått signaler fra eieren, Sjømannshjemmet, om at den daværende banen kunne bli benyttet til annet formål. Nytt baneanlegg var også nødvendig fordi det var stor utleie av banen, samtidig som tilgangen av yngre spillere var økende. Den etterhvert sterkt økende biltrafikk virket også svært sjenerende inn for aktivitetene på banen.

Sportslig må denne perioden karakteriseres som meget god. Under årets (1971) fem lagkamper mot Larvik, Sandefjord, Tønsberg, Holmestrand og Kongsberg vant Stavern ikke mindre enn 28 seire av 30 mulige. En overlegen puljeseier. I ØP’s referat fra siste lagkamp het det da også at «noe eiendommelig må det sies å være at en av det sørlige Østlands beste tennisklubber ikke har tilfredsstillende baneforhold, og følgelig har måttet spille alle sine kamper ute. Dette må det gjøres noe med Stavern!»

Etterhvert ble bestrebelsene om å få til et nytt baneanlegg intensivert. Ikke minst fordi klubben sto foran et alvorlig problem ved at flere av de beste konkurransespillere ønsket å spille for Larvik Tennisklubb. Et par av medlemmene hadde også meldt seg inn i Porsgrunn Tennisklubb. Årsaken var de bedrøvelige baneforholdene. Hva skulle man gjøre? I styret ble det seriøst drøftet om Stavern skulle slå seg sammen med Larvik, men på hvilke vilkår skulle det skje? I styremøte 5. mai 1972 ble følgende alternative forslag vedtatt lagt fram for årsmøtet:

  • Larvik TK og Stavern TK oppløses og går sammen i en klubb Larvik og Stavern Tennisklubb
  • Klubben velger styre på fem medlemmer med representanter fra Larvik og Stavern
  • Det opprettes banestyre for hvert anlegg med hvert sitt budsjett for drift og vedlikehold
  • Kontingenten fastsettes på årsmøtet
  • Stavern TK foreslår dette som en prøveordning for 2 år for å se hvordan dette virker i praksis

Alternativt forslag:

  • Larvik TK og Stavern TK fortsetter som to selvstendige klubber som nå
  • De konkurransespillere i Stavern Tennisklubb som ønsker det, kan melde seg inn i Larvik Tennisklubb, men kan opprettholde sitt medlemskap i Stavern Tennisklubb som passive medlemmer med samme rettigheter som tidligere

Etter en rekke drøftelser innen styret og med Larvik Tennisklubb heter det i årsmeldingen for 1972 at en fant det mest praktisk at de spillere fra Stavern Tennisklubb som var interessert i å være med i NM, meldte seg inn i Larvik Tennisklubb og spilte for denne klubben. Men de skulle fortsatt stå som medlemmer av Stavern Tennisklubb og med samme rettigheter som øvrige medlemmer.

Sentrale spillere på begynnelsen av 70-tallet, f.v. Willy Haaland, Kåre Dahl Hansen, Johan Dvergastein og Gunnar Berseth

Dette samarbeidet ga et meget godt sportslig resultat, idet laget ble nr. 2 i 4. divisjon. Fra Stavern spilte følgende: Arnfinn Nielsen, Øyvind Nielsen, Johan Dvergastein og Kåre Dahl Hansen.

Brunla-området pekes ut; to nye baner

Men nå begynte banesaken for alvor å rulle. I sin formannstid gjorde Sigurd Robak et forsøk på å få kommunen med på å bygge tennisbaner i bunnen av Det gamle vannbasseng i Varden. Dette måtte være en ideell plassering, særlig med hensyn til skjerming mot vind. Men kommunen var lite interessert. Området skulle legges ut til park og lekeplass. Dermed ble denne tanken skrinlagt, og det ble et senere styre, med Gunnar Berseth som formann, som fikk fart i planene om flytting.

Øynene ble så kastet på området omkring Brunla ungdomsskole, og det ble sendt henvendelser til Brunlanes og Stavern kommuner. Det ble utarbeidet planer for anlegg av to baner ved Brunla ungdomsskole til en pris av 60.000 1973-kroner. Men det drøyde med å få svar fra de to kommuner Stavern og Brunlanes. 4. september 1974 ble det foretatt befaring av området, pristilbud gikk ut, og det ble satt i gang reelle undersøkelser for å kunne få finansiert de to banene. Omsider forelå det godkjennelse fra kommunene, finansiering var i orden, og arbeidet med de to banene kunne begynne. Selve anleggsarbeidene gikk forholdsvis problemfritt, med bl.a. en god del dugnad, og våren 1976 kunne de to nye banene tas i bruk. Imidlertid hadde man vært uheldig med valg av banedekke, men også dette fikk klubben brakt orden i.

Men anlegg av banene gikk ikke ubemerket hen i de politiske fora, spesielt i Brunlanes. Årsaken var at klubben hadde sendt søknad til kommunen om tilleggsbevilgning, noe kommuneadministrasjonen i utgangspunktet stilte seg positiv til. Men da søknaden skulle godkjennes av kommunestyret, ble det bråk. Klubben hadde nemlig vært så frekk å sende søknad om dekning for arbeider som allerede var utført! Dette likte ikke enkelte politikere, og det ble en voldsom debatt med forslag om ikke å imøtekomme søknaden. Heldigvis gikk det ikke så. Gunnar Berseth, som den gang var leder av klubben, minnes i dag oppstyret med stor galgenhumor.

Nytt oppsving og bane 3 til 30-års jubileet

Oppslutningen om tennisklubben fikk ny tilslutning etter at de to banene var kommet på plass. De heller begredeligebaneforholdene nede i Stavern hadde ført til at klubben i noen år var preget av stagnasjon og sportslig tilbakegang. De to nye banene førte imidlertid til et betydelig oppsving i det etterfølgende år. Som eksempel kan nevnes at klubben i 1974 kunne notere seg for bare 17 registrerte seniorer og fem juniorer, var medlemstallet i 1976, med to baner på plass, økt til hele 109 medlemmer! Selv om det fremdeles var enkelte spillere som deltok for Larvik Tennisklubb, var de fleste kommet tilbake til moderklubben, samtidig som mange nye var kommet til.

Ordfører Bjørg Holmsen i Brunlanes fikk æren av å åpne den tredje banen. Her sammen med klubbens leder Rolf Pettersen

Følgen var at det begynte å bli trangt om treningstider på de to nye banene, spesielt var kampen stor om de mest favorable treningstidene. Banene var ikke før innviet, før man i klubben begynte å sysle med tanken om en tredje bane. Dette var i Willy Haalands formannstid.

Og det var ikke langt fra tanke til handling. Rolf Pettersen, som etterfulgte Haaland som formann, fikk sammen med sine medarbeidere fullført arbeidet. 24. august 1979, samme år som klubben kunne feire sitt 30 års jubileum, ble den tredje banen åpnet under stor festivitas. Ordfører Bjørg Holmsen i Brunlanes foretok den høytidelige åpning, godt assistert av klubbformann Rolf Pettersen. Ordfører i Stavern, Arne Høyem, fikk æren av å slå den første ballen på banen, noe som skjedde gjennom en, som det het, ultrakort duell med Rolf Pettersen.

De nye banene, og senere plastikkhallen «Bobla», virket tiltrekkende både på unge og gamle til å ta opp tennis som sin fritidsaktivitet. Etter at den tredje banen var kommet på plass, steg medlemstallet for 1980 mot nye høyder, hele 166 registrerte.

Anlegg av banene på Brunla førte til økende oppslutning av stedets unge. Her en gjeng sammen med Arnfinn Bjørnstad, Kjell Hobæk og Rolf Pettersen 1979

Waaden-perioden på 80-tallet; Juniorsatsing

Den første sommercup

Med den økende medlemsmassen ble også nye aktiviteter realisert. Året 1980 ble innledningen til de etterhvert så store og arrangementsmessig krevende sommerturneringer. Den første sommerturneringen ble satt i gang som en aktivitet av tennisklubben innenfor rammen av arrangementene under «Stavern 80», og ble videreført som en stor årlig turnering og innslag i «Glade dager» i mange år. Sommerturneringen har i senere skiftet navn til «Marin Alpin Cup», der Per Myhrvoll gjennom sitt firma Marin Alpin i 1992 for første gang sto fram som en meget god sponsor til dette arrangementet. Dette er en cup som har samlet betydelig oppslutning som vi senere vil komme tilbake til.

Vestfold-KM, et kjempe arrangement for klubben

Samme år, i 1980, ble klubben også tilkjent avviklingen av årets kretsmesterskap for seniorer. Mesterskapet fikk rekorddeltakelse, og hele 75 kamper ble avviklet under det tre dager lange mesterskapet. Noen av kampene måtte også avvikles i Larvik. Mesterskapet viste at tennissporten innen kretsen, og i Stavern Tennisklubb, nå var inne i et generasjonsskifte. For i samtlige finaler, unntatt Double Herrer, var klubbens juniorer med. Stavern Tennisklubb fikk mye skryt for arrangementet, som var lagt opp av Arnfinn Nielsen og Ronny Johansson.

Rekrutteringen og de gode resultatene blant klubbens yngste, var også et resultat av at klubben i 1980 satte i gang kurs og instruksjon for juniorene. Imidlertid er det ikke alltid så enkelt for en klubb med begrenset økonomi å holde tilbud ved like. For allerede året etter, i 1981, kunne man i årsmeldingen konstatere at de sportslige resultatene hadde vist stagnasjon. Savnet av trener var stort, het det. Det samme gjentok seg i 1982. Da hadde medlemstallet sunket til 140. Rekrutteringen hadde stagnert, trolig på grunn av manglende tilbud til de yngste. Klubben savner trenere, het det også i denne årsmeldingen.

Men uansett; et tiltak viste seg å være populært og av stor interesse. Nemlig den årlige juleturnering. I 1982 deltok 28 spillere i alle aldersgrupper – fra den gang 11 årlige Atle Willems til 77 år gamle Walther Eggli.

Juniorer gjør seg gjeldende

I 1983 begynner det tidligere nevnte generasjonsskifte å gjøre seg gjeldende i stor grad på resultatlistene. Klubben sto dette år som arrangør for kretsfinalen i Coca Cola-cup, og her gikk en av klubbens aller yngste helt til topps, nemlig Sveinung Waaden i klasse 10-12 år. På grunnlag av dette resultatet gikk han videre til landsfinalen i Stavanger. Her måtte han imidlertid se seg slått ut allerede i første runde.

Årsmøte 1984, f.v. Sveinung Waaden, Willy Haaland, Oddvar Waaden (leder), Henning Hansen og Kåre Dahl Hansen

Men klubben hadde flere yngre i bakhånd. Under årets KM ble Glenn Solhaug kretsmester i klasse 14-16 år. Klubben var for øvrig fyldig representert i denne årsklassen under årets norgesmesterskap, men alle ble dessverre slått ut i første runde. De som deltok her var Henning Hansen, Henning Christiansen og Glenn Solhaug. Solhaug og Christiansen deltok også i double. I lagkonkurransen dette året måtte klubben imidlertid rykke ned i 4. divisjon.

Styret i klubben hadde i noen år lagt stor vekt på å bedre klubbens økonomi. Nå begynte man å øyne en lysning etter mange vanskelige økonomiske år. I 1984 kunne styret konstatere at klubben var gjeldfri. Det samme var for øvrig også tilfellet for anleggene. Den bedrede økonomien førte til at klubben nå kunne øke tilbudene til de yngste, bl.a. gjennom deltakelse i, og arrangement av flere turneringer.

Premier i 1986 til (f.v.) Espen Ross Larsen, Tom Reppesgård, Sveinung Waaden og Katrine Johnsen

Som følge av dette opplegget kunne klubben bl.a. i november 1984 stille med flest deltakere av samtlige til en turnering i Slagenhallen i Tønsberg, og med til dels meget gode resultater.

I klassen 10 år gikk Espen Ross Larsen helt til topps, mens Eivind Sætre ble nr. 3 i klassen 11-12 år. De andre som deltok for klubben i denne turneringen, var Jørn Petter Lindahl, Tom Reppesgård, Klaus Andrè Larsen og Lars Christiansen. Sveinung Waaden begynte også å gjøre seg gjeldende i større grad. I klasse 12 år oppnådde han flere gode resultater i landsturneringer. Bl.a. erobret han KM i double og en 3. plass i KM single.

En idrettsklubbs muligheter til å gi et best mulig tilbud til sine medlemmer er i høyeste grad avhengig av økonomi. I så måte ble kommunesammenslutningen i 1987 en skuffelse for flere enn Stavern og Brunlanes Tennisklubb. Tilskudd til idrett i den nye kommunen ble betydelig skåret ned, spesielt i forhold til hva klubben var vant til fra Stavern og Brunlanes kommuner. Klubben ble sterkt skadelidende, med en reduksjon i de økonomiske tilskudd på hele 25 prosent. Dette førte til at styret måtte sette i verk tiltak for å kunne få til en bedring. Bl.a. måtte medlemmene tre støttende til gjennom en ekstrakontingent.

Men sportslig sett forsatte framgangen. I 1988 vant klubben 4. divisjon, og kunne dermed fra 1989 spille i 3. divisjon. Ikke bare gikk klubben til topps i 4. divisjon, men hentet også inn meget gode resultater i junior lagtennis på kretsplan. I klasse 14 år oppnådde Tommy Ramm en 2. plass og Jørn Petter Lindahl en 4. plass. Eivind Sætre vant klassen 16 år, med klubbens Tomas Waldvogel på en fin 2. plass. I KM senior double ble Sveinung Waaden nok en gang kretsmester sammen med Martin Evensen fra Horten.

Den økonomiske situasjonen som oppsto etter kommunesammenslåingen, førte til at styret måtte utvise en stor grad av sparsommelighet i sine disposisjoner. En politikk som viste seg å gi bedring, sakte men sikkert. Sportslig sett kunne klubben i 1990 notere seg for sin første norgesmester. Det skjedde under Veteran-NM, der Steff Kinge ble mester i double for klassen +70 år. Hans partner var Christensen fra Ljan Tennisklubb. Kinge oppnådde også en 2. plass i mixed double under dette mesterskapet. Beste resultat ellers dette året var 1. plassen til Glenn Solhaug og Espen Ross Larsen i KM senior double.

De yngstes muligheter til videreutvikling

Med Oddvar Waadens inntreden som leder av klubben fra 1984 og fram til 1990 ble fokus satt sterkt på hvordan man best kunne videreutvikle klubbens yngste både gjennom kamptrening og tekniske ferdigheter. Som interessert forelder gir han uttrykk for at han hadde en plikt til å følge opp sin sønns tennisinteresse, stå på og ta ansvar for klubben.

Han så snart at det ikke nyttet å fortsette på samme måten som klubben hittil hadde lagt opp til når det gjaldt juniorene. Skulle klubben overleve og få midler til drift, mente Waaden det var nødvendig med en sterk junioravdeling. En annen ting som opptok ham, var hvordan juniorene best kunne få kamptrening. Slik det var da han overtok, spilte de samme spillerne stort sett mot hverandre meste parten av tiden.

Et av tiltakene som ble gjennomført var kursopplegg med voksne spillere som instruktører. Juniorene ble også påmeldt langt flere turneringer for derigjennom å få bedre kamptrening. Oddvar Waaden gikk også i spissen for et forslag til kretsstyret om at arrangementet av KM for juniorer måtte spres til flere klubber enn tilfellet var. Noe som ville føre til at langt flere spillere kunne få anledning til å delta. Det samme gjaldt turneringer. Initiativtakerne fra vår tennisklubb fant grobunn for forslaget, noe som igjen førte til at KM ble lagt til Stavern og Brunlanes Tennisklubb, at klubben fikk årvisse uttak til Coca Cola-cup om sommeren og Donald Duck-lekene om vinteren.

Oddvar Waaden påpeker et annet problem fra sin tid som leder, og som han fant å være en hindring i utviklingen av unge tennisspillere. Det gjaldt kombinasjonen skole/turneringer. Alle mesterskap og større turneringer var lagt til Oslo-området. Dette medførte at spillere fra Stavern måtte reise allerede fredag, og dermed bli borte fra skolen og de samme fagtimer gang etter gang. Dette mente han det måtte bli en forandring på, noe han fikk gjennomslag for. Et annet problem var at gode lokale spillere på grunn av den ordning man hadde, ikke klarte å få poeng nok til å bli seedet. Av den grunn møtte de gjerne seedede spillere allerede i første runde, og dermed tap og skuffede lokale juniorer.

Sommeren 1986 holdt landslagstrener Knut Sunde et kurs på Brunla-banene. Rekrutteringen var veldig stor, og i håpet om å få en enda sterkere junioravdeling ble Sunde engasjert for å trene og finslipe teknikken til klubbens juniorer i «Bobla» vinteren 1987. Dette kostet penger, men det var ikke nei i styrets munn. At dette ga resultater og økt rekruttering viste seg i etterfølgende år. I 1989 hadde klubben 50 juniorer, og to lag deltok i divisjonsspill med bl.a. opprykk til 3. divisjon.

En ting som Waaden følte sterkt på var vanskelighetene med å samle spillerne til sosiale samvær for med det å kunne sveise dem ytterligere sammen. Men mangelen av klubbhus var en vesentlig årsak til at slike samlinger ikke kunne arrangeres.

«Det ble gjennom årene som leder av klubben mange overnattinger i kummerlige garderober landet over, og kjøring av spillere nesten hver helg. Men det var moro, og jeg ville ikke vært den tiden for uten. Fritidsproblemer fantes ikke. En er jo nødt til å følge opp ungene», understreker Oddvar Waaden.

Hellenes-perioden mot år 2000; Aktivitets-eksplosjon

Strategi, økonomi og investeringer

På ekstraordinært årsmøte 14. april 1991 besluttet Stavern og Brunlanes Tennisklubb å gå inn som 50 prosent eier i det nye selskapet Tennishallen ANS som er beskrevet i beretningens del II. Klubben ønsket nå å satse på økt barne- og ungdomsarbeid.

I årsmeldingen som ble lagt fram for det ordinære årsmøtet i 1991, het det at arbeidet med tennishallen hadde fått en vellykket gjennomføring, og at hallen hadde bidratt til en voksende interesse for tennis. Barne- og ungdomsarbeidet var kommet i god gjenge. Opplegget videre var å arrangere åpne dager, kurser og turneringsdeltakelse. Resultatet ble god rekruttering både av barn og av deres foreldre.

Etter valg av styret i 1992 med Arne Hellenes som ny leder, kom det på mange måter en ny giv inn i klubben. Hellenes, med bakgrunn fra lederstillinger i næringslivet, satte seg ned sammen med sitt styre og laget en plan for «Visjon og strategi» for klubben.

Her het bl.a. at klubben ønsket å utnytte sitt fortrinn som fylkets første klubb tilknyttet permanent innendørshall til å bli en av de ledende klubber i Vestfold: «Klubben ønsker å spre tennisidretten i et slikt omfang at det blir grunnlag for anleggsutvidelse og profesjonelt trenerengasjement inneværende ti-år. Ut fra dette vil styret intensivere sitt arbeid». En slik satsing innebar klart også en satsing på og en god kontroll av økonomien.

Etter at klubben i 1992 fikk sin strategiplan, er de i de etterfølgende årsmeldinger slått fast at innenfor de fleste områder er strategiplanens mål oppfylt.

I 1993 kunne det således konstateres at klubben hadde god styring med økonomien, og at dette års regnskap kunne gjøres opp med et resultat på 74 tusen kroner. Den økonomiske målsetting dette året var å kunne avsette minst 50.000 kroner til investeringsfond og å etablere en driftslikviditet på 20.000-30.000 kroner. Begge mål ble innfridd, og årsmøtet vedtok å avsette 65.000 kroner til investeringsfondet.

Den gode økonomiske utvikling fortsatte. Styret arbeidet etter prinsippet om at overskudd fra arrangementer/turneringer/tiltak først og fremst skulle gå til investeringer i anlegg og utstyr. Selve klubbdriften var i utgangspunktet forutsatt å være selvfinansierende. I de seks årene fra 1993-98 klarte klubben derfor løpende å avsette tilsammen nesten 300.000 kr over de årlige ordinære regnskap.

Hovedtrener Jesper Bollius foran den nyåpnede fjerde banen

Dette satte i 1994 klubben i stand til å investere 100.000 kroner i klubbhus i form av rentefritt kapitalinnskudd i byggingen av servicebygg til hallen. Motytelsen var at klubben uten leie skulle disponere kontor/møterom, bod og forsamlingslokale. Denne ordningen åpnet også muligheten for ytterligere spillemiddeltilskudd til klubbhus ettersom selve hallen hadde fått sitt.

Åpningen av bane 4 fant sted på Tennisens Dag med opptog og flaggborg. Her Jesper Bollius flankert av Stian Bjervamoen (t.v.) og Erik Skjøtskift (t.h.)

Gjennom de samme årene har økonomistyringen også i betydelig grad muliggjort investeringer i form av nytt banedekke på banen nærmest hallen (der bobla hadde stått), publikums terrasser, beplantning, vanningsanlegg, motorisert banevals og PC/printer/kopimaskin/faxmaskin (frastjålet) til kontoret/administrasjonen, tilsammen uttellinger på rundt 200.000 kroner. Samtidig er klubbhuset utstyrt med TV, bord/stoler/salong, utstillingsmonter, kontor – og kjøkken/kioskutsyr. Men ikke minst har økonomien tillatt byggingen av bane 4 som ble åpnet i jubileumsmåneden juni 1999. Av en totalkost på rundt 450.000 kroner antas klubbfinansieringen å utgjøre rundt 150-170.000 kroner. Offentlige tilskudd utgjør omlag 275.000 kroner.

Åpningen av banen med snorklipping ved ordfører Øyvind Hunskaar ble forøvrig gjennomført i stålende solskinn med stor festivitas av et hundretalls fremmøtte i form av opptog med musikkorps, taler av ordfører, klubbleder og byggekomiteens formann Sigurd Robak. Det hele ble satt inn i rammen av Tennis-sportens dag og klubbkamp mot Sandefjord, som forøvrig gjestene vant. Planlegging og gjennomføring ble utmerket ivaretatt av trener Jesper Bollius og foreldregruppa ved Arnfinn Korsmo.

Åpning bane 4: Snorklipper og ordfører Øyvind Hunskaar flankert av byggekomiteens leder Sigurd Robak (t.v.) og klubbens leder Arne Hellenes (t.h.)

Organisasjon, ildsjeler og navneskifte

I enhver klubb og organisasjon bør det finne sted en utvikling også av det administrative apparat. Det har man ikke minst sett nødvendigheten av i tennisklubben. Nytenkningen som ble innført i begynnelsen av 1990-årene førte også til at de innvalgte styremedlemmene ikke bare kom og gikk til styremøtene, men at hver enkelt også fikk seg pålagt klare definerte oppgaver innenfor de forskjellige gjøremål som er nødvendig i en tennisklubb med et relativt stort og kostbart anlegg. Med fare for å glemme personer som har gjort en ekstra innsats for klubben, kan vi for å underbygge ovenstående arbeidsfordeling, trekke fram de mest sentrale ildsjelene på 90-tallet.

Sentrale administratorer på 90-tallet, f.v. Arne Hellenes, Anne Grevle og Sverre Piene

Arne Hellenes, som har ledet klubben siden 1992 og i jubileumsåret fortsatt gjør det, tok noen av de første årene i denne perioden tunge tak innen ledelse, regnskap og medlemsregister, aktiviteter (trenerutdanning, treningsopplegg mv), turneringsarrangementer og har hele tiden representert klubben i hallstyret.

Sverre Piene har hatt flere perioder som kasserer og representert klubben i hallstyret (også som leder). Men ikke minst har han vært ansvarlig hovedkoordinator for baneanlegget og her fungert som en motor på hele 90-tallet, bl.a. da nytt banedekke måtte legges etter at «Bobla» ble revet, for arbeidet med vanningsanlegg, ved byggingen av bane 4 i jubileumsåret og for uteanlegget generelt.

Anne Grevle ble i 1996 ansatt som kontorassistent 4-5 timer pr uke for klubben og hallen. Hun har, i en kombinasjon av ansatt kontorassistent (regnskap og administrasjon) og nestleder i styret, de siste tre årene i praksis fungert som daglig leder av klubben. Med klubbens ekspansive aktivitetsøkning har dette vært både nødvendig og svært vellykket. Hennes engasjement og initiativ som har gått langt utover de «betalte oppdrag», har i betydelig grad bidratt til å løfte klubben til dagens meget tilfredsstillende nivå.

Styremedlem Per Myhrvoll har vært hovedansvarlig for sponsing. Fra 1992 skiftet sommerturneringen navn til «Marin Alpin Cup» og Per Myhrvoll har gjennom sitt firma Marin Alpin siden stått som hovedsponsor både av sommerturneringen og den nyetablerte juniorturneringen hvert år på nyåret. Dette har i betydelig grad bidratt til klubbens solide økonomi.

Med klubbens etterhvert mange juniorer vokste det fram behov for et eget foreldreutvalg. Et slikt ble også etablert med Vigdis Reppesgård som den første foreldregruppas leder. Hun var en viktig person mht til inntekts- og miljøskaping gjennom å lage koselige omgivelser, kiosksalg, lotterier, turer og arrangementer.

En av foreldregruppas største suksesser har vært to dagers tur til Strømstad med 19 juniorer og fire foreldre. I Strømstad var det tennis fra morgen til sengetid i to utbytterike dager.

Weekend-tur for juniorer til Strømstad i mai 1998

Svanhild Botnen Lotherington var også innom et par år med tilsvarende oppgaver og ansvar for medlemsregistre med kontingenter og treningsavgifter.

Aktive juniormødre: Svanhild Botnen Lotherington og Vigdis Reppesgård, sistnevnte var ikke tilstede da bildet ble tatt

Sigurd Robak og Arnfinn Bjørnstad har gjennom hele 90-tallet bidratt positivt i klubbdriften, bl.a var Sigurd Robak hovedmann i byggeforberedelsene til bane 4. Men klubben har disse mest å takke for innsatsen i halleventyret som omtales i del II av beretningen. Dessuten har disse to representert kontinuiteten til de første 40 klubbårene hvor bl.a Sigurd Robak har bak seg en rekke lederår og noen sekretærår og Arnfinn Bjørnstad har fungert som sekretær over mange år og som kasserer i noen år.

Jan Erik Pedersen var klubbens hovedtrener i to-tre år på midten av nitti-tallet. Han nedla i disse årene et betydelig antall timer som klubbens samlingspunkt og ble, som beskrevet i annet kapittel, også engasjert som klubbens hovedtrener. I hans periode ble junioraktiviteten betydelig økt, men han nedla også stor innsats på anleggs- og turneringssiden.

Etter ansettelsen av Anne Grevle i 1996 har klubben fått en profesjonell administrasjon i ordets rette forstand. Profesjonelt var det også da klubben i 1996 ga ut en egen håndbok for klubben – en jobb bl.a. Lisa Winther Berge skal ha en stor del av æren for. Året etter startet Anne Grevle med fast utgivelse (3 nr pr år) av medlems-informasjonsbladet «Tie-breake» – som også Jesper Bollius engasjerte seg i fra 1998.

Den gode utvikling som Stavern Tennisklubb har vært gjennom de senere årene, har ikke unngått oppmerksomhet fra tennisinteresserte både innenfor Vestfold fylke og ellers i landet. Klubben er utvilsomt en av de ledende i kretsen. Som et uttrykk for anerkjennelse for dette arbeidet ble klubbens leder, Arne Hellenes valgt til leder av Vestfold Tenniskrets på årsmøtet i 1996. Kretsen ble dermed ledet fra klubben, som i tillegg til lederfunksjonen også tok på seg kassereroppgaven.

I mange år het klubben Stavern Tennisklubb. Faktisk helt fra starten i 1949 og til anlegget ble flyttet til Brunla. I 1983 ble det endret til Stavern og Brunlanes Tennisklubb av to årsaker: Man ønsket økonomisk støtte og goodwill fra to kommuner, både fordi klubben hadde medlemmer bosatt i Brunlanes og fordi anlegget lå i Brunlanes. Samtidig fryktet man opprettelse av nok en tennisklubb i Brunlanes.

Etter hvert kom styret fram til at navnet, av flere årsaker, er tungvint, og at det kan forveksles med Stavern BordTennis Klubb, som også bruker forkortelsen SBTK. Dessuten mente styret at tilgodeseelsen av Brunlanes-navnet er ivaretatt gjennom Brunla Tennishall.

Men hva skulle så et eventuelt nytt navn inneholde? Forskjellige forslag ble diskutert og det var alminnelig enighet om at man måtte bestrebe seg på vektlegging av ordet Stavern, og nedtone forkortelse og eventuelt betegnelsene «tennis» og «klubb», med begrunnelse i at disse ordene er felles for de fleste tennisklubber og derfor sier lite.

Forslaget om å gå tilbake til det opprinnelige navnet Stavern Tennisklubb med forkortelsen STK kunne forveksles med Sandefjord Tennisklubb og ble forkastet til fordel for Stavern Tennis (ST). Dette er et litt mer utradisjonelt navn, men det finnes andre klubber med tilsvarende, eks. Heming Tennis i Oslo, og det vil kanskje framheve Stavern-navnet enda mer.

Økt satsing på instruksjon: Aktivitetseksplosjon

Som vi tidligere har omtalt i denne jubileumsberetningen har etableringen av tennishallen og det senere servicebygget betydd mye for tennisklubben. Aktiviteten økte betydelig, ikke minst gjennom styrets strategiplan for utdanning og tilknytning av trenere samt gjennomføring av treningspartier.

Man kan trygt si at det hele begynte i 1992. Årene etter kan deles inn i tre perioder etter hvem som fungerte som trenere. Fram til 1994 var det, som vi skal se nedenfor, flere trenere som delte på oppgavene. Fra 1994 til ut i 1997 var Jan Erik Pedersen engasjert som hovedtrener, det samme har Jesper Bollius vært siden sommeren 1997.

Styret la i første omgang opp til et trener I-kurs i 1992. Vi velger å nevne deltakerne fra vår klubb på dette første kurset: Espen Solberg, Espen Ross Larsen, Morten Jensen, Bjarne Dvergastein, Kenneth Ramm og Anne Waaden.

Dette kurset førte igjen til at det ble lagt opp til flere treningspartier og nybegynnerkurser under ledelse av entusiastiske klubbmedlemmer. Formålet var, som strategiplanen skisserer: Rekruttering av spillere, skaffe nye medlemmer som leietakere til hallen, og å bidra til overskudd i klubbkassa for å kunne holde en akseptabel treningsavgift for klubbens juniorer. En avgift som i de etterfølgende år skulle vise seg å være blant de rimeligste i landet.

I klubbens årsmelding for året 1992 fremhevees som trenere for nevnte partier og kurser særlig Espen Solberg og Espen Ross Larsen, samt Glenn Solhaug for hans innsats med de fremste juniorne. Glenn Solhaug var en av klubbens lovende juniorer på 80-tallet og kom etter assistentrenerjobb i Heming Tennis i Oslo til Sandefjord som hovedtrener – og ble så også deltidsengasjert som trener for vår klubbs fremste juniorer.

Styret fulgte opp den vedtatte strategiplan i de etterfølgende år med trenerkurs både i 1993 og 1994 som grunnlag for egne treningspartier og kurser. I 1993 fungerte Richard Karlsen, Olav Reppesgård, Ole A. Jensen, Kristian Kristoffersen og Jan Erik Pedersen som trenere og hjelpetrenere. Samme år arrangerte klubben også dommerkurs for 15 av klubbens medlemmer med Tennisforbun-dets internasjonale dommer Barbro Raabe fra Asker som kursleder.

I årsmeldingen for året het det at angitte mål for trenerutdanning og de fleste andre områder var nådd, og på høsten året etter i 1994 ble Jan Erik Pedersen heltidsengasjert som hovedtrener med spesielt ansvar for junioraktiviteter i årsklassene fra seks-sju år til 18 år, samt all kursvirksomhet. God hjelp fikk Pedersen av Olav Reppesgård.

Etter at Jan Erik Pedersen ble engasjert som trener, økte treningsaktivitetene og i 1994 fikk dessuten 7 til 10 av de fremste og ivrigste juniorene trene en til to ganger i uken i Vestfold Tennisteam hos Sandefjord Tennisklubb.

Klubbens tennisaktive på 90-tallet kan deles inn i flg grupper: Alle kategorier av medlemmer som spiller uorganisert, herre-veteraner fra ca 50 til over 70 år, herrer i 30-40 årene, damer i alderen 25-50 og juniorer opp til rundt 20 år. Et titalls herre-veteraner har vært en trofast gruppe fra 80-tallet, mens grupper av hhv. ti-talls aktive damer og herrer har etablert seg på 90-tallet. Disse aldersgruppene har funnet at tennis er en utmerket form for mosjon. Og særlig damegruppen har også vært flinke til å ha sosiale opplegg med turer og tennisspill sammen med tennisvenner fra Larvik og Sandefjord.

Men det er først og fremst på kurs- og juniorsiden det har vært satset mest og hvor aktivteten nærmest har eksplodert på 90-tallet. Utviklingen av medlemstallet fra 131 i 1991 til 250 i 1996 er en illustrasjon på dette. En annen er utviklingen i klubbens ordinære omsetning fra 60.000 kr i 1991 via 150.000 kr i 1992 stigende til mellom 350 og 390.000 i årene 1995-96. Aktivitetstallene bak understøtter denne utviklingen: Årlig 5-9 kurser med 40-60 deltakere og antall juniorer i fast organisert trening året rundt utviklet fra et titall i 1991 til rundt 65 i 1996.

For at de nye juniorene skulle få kamptrening med rett progresjon og slippe å reise langt til Oslo-området og ofte møte for stor motstand, ble i 1994 på klubbens initiativ opprettet en juniorserie mellom Porsgrunn, Stavern og Sandefjord (PSS-serien). Dette på samme måte som herre-veteranene lenge hadde hatt ute, etterhvert også inne, og som damene også etterhvert etablerte. PSS-serien vedvarte ut vårsesongen 1999.

For nybegynnere legges treningen først og fremst opp til å la de unge forstå betydningen av koordinering og timing rent teknisk, kan Pedersen fortelle. Til dette benyttet han seg bl.a. av innebandy. Lek med ball er morsomt, ikke minst blant aldersgruppen 11-12 år.

Utviklingen i antall helt unge er avhengig av stadig «påfyll» ettersom oppslutningen er gjenstand for variasjoner. Jan Erik Pedersen viser i så måte til at tennis er teknisk krevende idrett som også krever en god del av den enkelte i en videre utvikling ut over mosjonsstadiet.

Stor aktivitetsøkning på 90-tallet med hovedtrenerne Jan Erik Pedersen (t.v.) og Jesper Bollius

Han understreker at treningsopplegget skal være trygt og lekbetont for ungene. For tidlig spesialisering kan føre til at de unge går lei og slutter. Han er imidlertid sterk kritisk til at unge, midt i en alder som han betegner som den motoriske gullalder, bruker tre-fire timer av dagen til å sitte foran TV eller en PC. Motorikken hos de unge gir seg utvilsomt mer keitete utslag enn tidligere. Det er dessuten ikke til å komme bort fra at dagens unge jenter og gutter har langt flere motforestillinger til å underkaste seg hard trening enn for noen år tilbake, mener Pedersen.

På grunn av større arbeidspress i sin parallelle «sivile» jobb måtte Pedersen nedlegge trenerfunksjonen på nyåret 1997 og Olav Reppesgård overtok ansvaret til klubbens fulle tilfredshet ut vårsesongen.

I august 1997 ansatte klubben ny trener, 19 år gamle Jesper Bollius fra Mjølby i Sverige. Styret fant, hans unge alder til tross, at han var den best kvalifiserte blant de 10 søkerne til stillingen. Han hadde svensk trener II-utdannelse og satt inne med trener- og organisasjonserfaring fra moderklubben i Mjølby. Som for Pedersen i sin tid, kombinerte også Bollius sin treneroppgave med vaktmestertjeneste for hallen og banene. Han fungerte første året dessuten også som hjelpetrener i Porsgrunn, men i 1998 kombinerte han treningen med deltids «sivil» jobb.

Treningsleir i Sæby i Danmark mai 1998. Bak fra venstre: Sten Philip Malmquist, Kristian Korsmo, Jesper Bollius (trener), Andre van der Eynden, Morten Grevle. Foran fra venstre: Christoffer Grøtterød, Krister Heier, Petter Grevle, Kjetil Nordin

Ansettelsen av Jesper Bollius følger klubbens strategiske opplegg for økt aktivitet og aktiviteten fikk nok et oppsving til et nivå klubben aldri tidligere hadde sett: Den ordinære omsetningen økte til 475.000 kroner i 1998 og antall aktive juniorer til 95. Og best av alt; tilbakemeldingen fra foreldre, juniorene selv og styrets egen vurdering var meget positiv. Jesper hadde klart meget gode egenskaper i å organisere treningen både på og utenfor banen. At medlemstallet stagnerte rundt 250 må bety at andel medlemmer i fast organisert trening året rundt, og særlig juniordandelen, økte sterkt. Det var derimot i 1998 en sterk dipp i kursaktivteten og man kan spørre seg om markedet kan være mettet? Jesper’s igangsetting av rekrutt og mini-tennis aktiviteter var et tiltak de yngste juniorene satte pris på.

Turneringer som aldri før

Etter at hallen og utebanene på Brunla kom på plass, har klubben fått gode muligheter til å arrangere cup’er og turneringer. Dette er da også blitt gjort, med til dels stor suksess. Størst interesse har utvilsomt klubbens sommerturneringer vakt. Det begynte med at klubben gjerne ville vise at også den hadde sitt å bidra med under de årlige Glade Dager i Stavern. Stavern Open ble etablert i 1989, for fra 1992 å bli erstattet med den suksessrike Marin Alpin Sommercup. Turneringen Stavern Open hadde i de tre årene den eksisterte, gjennomgående en oppslutning på mellom 30 og 40 deltakere. En oppslutning som ikke satte klubben på de helt store prøver rent arrangementsmessig.

Sommerturneringen skiftet navn til «Marin Alpin Cup», der Per Myhrvoll gjennom sitt firma Marin Alpin i 1992 for første gang sto fram som en meget god sponsor til dette arrangementet. Dette er en cup som har samlet betydelig oppslutning fra hele landet, og også fra Sverige, og som siden 1993 har fremstått som en av de store sommerturneringene i Norge. Med unntak av 1994 og 1997 da deltakelsen lå rundt 80 starter og omtrent like mange kamper, har den de øvrige årene hatt fra 100 til 140 starter med tilsvarende antall kamper. Totalt sett var den åttende turneringen i 1999 den støste med nesten 110 deltakere, 140 starter og hele 170 kamper! I jubileumsåret var også Stavern Tennis for første gang største deltakende klubb med 16 spillere. I 1993 gikk turneringen i week-end’n på 3 baner i Stavern og i innledende runder også på Larvik TK’s 4 baner på Bergeløkka. Senere år har turneringen i sin helhet gått i Stavern og turneringslengden har krøpet oppover fra 4 til 5 og 6 dager. I 1999 spilte vi hele midt-uken i juli – da på 4 baner i Stavern.

Ivrige minitennis-juniorer jubileumshøsten 1999

For klubben har disse turneringene blitt det største arrangementet gjennom tidene. Planlegging, oppsetting og gjennomføring av en så stor turnering, er ingen liten jobb. Mange har bidratt til dette på 90-tallet, men det hersker liten tvil om at Arne Hellenes, Jan Erik Pedersen og Jesper Bollius peker seg ut som ekstra bidragsytende i så måte. I tillegg har Olav Reppesgård vært en betydelig bidragsyter.

Turneringen har også vært særdeles vellykket økonomisk takket være ovennevnte sponsing. Overskuddet utgjorde hovedtyngden for det økonomiske fundament for en ny bane 4.

Tilreisende og presseomtalene har gitt mye ros til klubben for gjennomføringen av dette kjempearrangementet. I den anledning føler vi oss fristet til å vise til hva Tennisforbundets blad «Tennis» i sin tid skrev i en artikkel om Sommer-Tennisfylket Vestfold og aktiviteten der:

«De senere år har det vært «lillebror» Stavern og Brunlanes Tennisklubb som har markert seg med den største turneringen. Marin Alpin Sommercup 1996 hadde hele 140 påmeldinger fordelt på åtte klasser, og fem fulle dager med kamper fra tidlig morgen til sen kveld. De fleste spillerne er tilreisende fra andre kanter av landet, og mange er gjengangere. Det er en hyggelig tilbakemelding for en klubb som satser på sosial turnering».

Folk skal trives i Stavern, er klubbens gjennomgangsmelodi. Rammen for turneringen er da også perfekt. Bra vær, mange klasser som gir hver enkelt muligheten for mye spill på det fine spiller- og tilskuervennlige anlegget i Stavern. Som det sømmer seg Stavern i juli har man nesten uten unntak vært velsignet med flott sommervær det meste av turneringen, men ofte har et skybrudd meldt seg midt i turneringen. Takket være muligheten for da å spille noen kamper innendørs, har turneringen aldri gått utover tidsplanen til slutt.

Men klubben avvikler også andre turneringer som ikke minst bidrar til å utvikle både det sosiale og sportslige miljøet i klubben. Marin Alpin Vintercup er en cup for juniorer fordelt på gutte- og pikeklasser. Turneringen gikk for sjuende gang i jubileumsåret og har blitt avholdt i januar/februar siden 1993, og stort sett telt rundt 50 deltakere og kamper. Dette er maksimalt det man kan få til inne på en helg på hallens to baner. Fra begynnelsen, før servicebygget kom, ble det utenfor hallen rigget til kafeteria telt (lånt av Forsvaret) med varmeovner og TV.

En annen aktivitet som det settes stor pris på, er Romjulsdouble, som er en fin motvekt i en tid av året preget av mye god mat og stillesitting. Turneringen har vært arrangert helt siden Bobla ble satt opp og skal være arrangert 17 ganger ! Her blander man spillere i alle aldersklasser, noe som ikke minst bidrar til en fin sosial omgangsform mellom spillere i forskjellige generasjoner.

Det årlige klubbmesterskap har ikke alltid den største oppslutning i forhold til medlemsmassen. Men de som blir med, finner stor glede i arrangementet som en fin avslutning på en lang utesesong. Mesterskapet avsluttes gjerne med sosialt samvær, med grilling av mat og drikke dertil.

Sportslige resultater

Klubbmedlemmenes merittliste fra 90-årene viser også mange gode resultater og innledes med Steff Kinge’s vetran-NM i double i +70 år i 1990. Men på nasjonalt nivå er det særlig Willy Haaland og Øyvind Hellenes av klubbens medlemmer som har markert seg med å ligge helt i toppen på rankinglistene i sine klasser. Øyvind Hellenes har også trent i og stort sett spilt for Sandefjord, senere også Porsgrunn. Men han har også representert Stavern i divisjonssammenheng da regelverket tillot juniorer å representere hjemstedsklubben i lagspill dersom de av satningsmessige grunner representerte en annen klubb individuelt.

I 1992 ble for første gang 12 årige Øyvind behørig lagt merke til for sin andreplass (double) i Cola-landsfinalen (under 13), ett NM (double) og to tredjeplasser (mixed) i NM under 12 år. Han tok også tre kretsmesterskap. Klubbens divisjonslag kjempet i 5. divisjon og Willy Haaland tok to (single/double) og Steff Kinge ett (double) kretsmesterskap i Veteran.

Øyvind Hellenes, flest Norgesmesterskap og klubbens ener på 90-tallet

I 1993 var eneste plassering på nasjonalt nivå Øyvind Hellenes’ seier i Cola-landsfinalen (double) under 13 år. Divisjonslaget tok 4. plass i 5. divisjon og Willy Haaland ble kretsmester i single veteran, Øyvind Hellenes tok to KM i single. Espen Ross Larsen ble KlubbMester.

I junior NM i 1994 deltok fire av klubbens juniorer. Øyvind Hellenes gjorde ett av sine to beste år idet den meget lovende ungdommen nådde helt fram til finalen i single i 14-års klassen og tapte for en norsk-spanjol etter på ha hatt egen match-ball. Men han tok fire NM-titler i samme klasse (double og mixed, inne og ute). Olav Reppesgård ble KlubbMester og Espen Ross Larsen vant herreklassen i Marin Alpin Sommercup.

I 1995 slo igjen de sportslige resultater godt ut for klubben. Således erobret Willy Haaland tre sølvmedaljer i Veteran NM 70+ og ble kretsmester i single. Olav Reppesgård ble KlubbMester og tok sølv i KM double sammen med Øyvind Hellenes som 15 år gammel også tok sølv i NM double under 16 år under utendørs NM i Trondheim. Han ble også uttatt til og deltok i Tennisforbundets toppidrettsprogram «P2000» mot Sidney OL 2000. Divisjonslaget tok 3dje plass i 5. divisjon.

Sentrale spillere på 90-tallet og krumtapper i hver sin generasjon; Willy Haaland (t.v.), Olav Reppesgård og Espen Ross Larsen, sistnevnte ikke tilstede da bildet ble tatt

I 1996 gjorde divisjonslaget forøvrig en fin figur idet de vant 5. divisjon og rykket opp i 4. divisjon. På laget spilte Olav Reppesgård, Øyvind Hellenes, Espen Ross Larsen og Espen Solberg. Den største bragden gjorde så utvilsomt Øyvind Hellenes som igjen hadde ett av sine beste år ved å bli uttatt til landslaget/Nordisk Mesterskap u/16. Han vant dessuten to Norges Cup’er, tok ett NM i double (innendørs) og ble kretsmester i herrer. Dette var forøvrig siste året Øyvind Hellenes gjorde seg regelmessig gjeldende i norgestoppen ettersom aktivitetsnivået ble dempet de nærmeste 2-3 årene av blant annet helseproblemer, som to menisk-operasjoner, tennisalbue og kyssesyke. Men han tok nok et NM i mixed under 18 år i 1998 og står således med 8 Norgesmesterskap.

I 1997 ble divisjonslaget nr 4 i 4. divisjon med Olav Reppesgård, Richard Karlsen, Espen Solberg og Øyvind Hellenes på laget. Lasse Nøsted ble kretsmester. Willy Haaland tok tredjeplass i NM og ble også uttatt til å representere Norge i Nordisk Mesterskap for veteraner.

Jesper Bollius ble i 1998 kretsmester for Stavern samtidig som divisjonslaget tok andreplass i 4. divisjon, lagets beste plassering på 90-tallet. På laget deltok Olav Reppesgård, Jesper Bollius, Øyvind Nielsen og Finn Roar Zachariassen samt Terje Larsen og Willy Haaland som dette året også nådde toppranking i 70+ klassen på landsbasis.

Spillernes jubileumspresang til klubben i 1999 var Steff Kinge’s Norgesmesterskap i single innendørs i klasse 80 år, Willy Haaland’s Norgesmesterskap i double ute og følgende spilleres kretsmesterskap: Lisa Winther Berge i single og Jesper Bollius/Olav Reppesgård og Morten Grevle/Kristian Korsmo i double.

90-tallet må i sannhet sies å ha vært et meget godt tiår for klubbens konkurransespillere.

To av klubbens sportslige profiler

Veteran og gentleman;

Willy Haaland

Willy Haaland, en gentleman-spiller i en gentleman-sport

Willy Haaland er en av de virkelige veteranene i Stavern Tennis. Han var med da klubben ble stiftet for 50 år siden, og har gjennom årene markert seg på en fin måte i klubben. Han har holdt sine tenniskunnskaper ved like til godt over sine 70 år, og er en årlig deltaker i Veteran-NM. I tillegg har han bekledd praktisk talt alle verv i klubbens 50-årige historie, fra banemann til klubbformann. Den tredje banen på Brunla ble anlagt i Willys formannstid.

Nærheten til tennisbanen var årsak til at Willy Haaland i guttedagene fattet interesse for tennis. Sto utenfor banen, studerte spillerne innenfor, streket opp bane i grusgata utenfor hjemmet, ble forsynt med nett av fiskegran, og spilte med balltre og gummiball. Løp rundt kvartalet for å styrke kondisjonen, og som han sier: «Vi guttene i gata syntes i egne øyne at vi etterhvert var suverene».

«Det har vært et privilegium å vokse opp i Stavern med fjell, skog og sjø», forteller Willy. «Vi lærte fort å bruke terreng og kropp. Vi kunne svømme før vi begynte på skolen, vi bygde hytter, seilte og kullseilte. Omgivelsene var starten til det hele. Vi lærte å bruke oss selv i naturlige omgivelser».

Da Willy Haaland begynte å spille tennis før krigen var tennis «den hvite sport». De voksne spillerne var på banen kledd i hvitt, hvite langbukser og skjorter. Damene gjerne i hvite foldeskjørt. Samtidig var de meget høflige overfor hverandre under spillets gang. Feilslag ble gjerne bemerket med et «Sorry». Willy, som den gentleman han er, skulle gjerne sett at man hadde holdt den hvite tradisjonen ved like.

Willy Haaland har i alle år vært en av klubbens støttespillere. Han har deltatt i det meste for klubben gjennom dens 50 år, og han kan bl.a. se tilbake på åtte kretsmesterskap. I de senere år er han blitt en av de ivrigste – og beste – deltakere i sin klasse i Veteran-NM, der har stilt opp siden fyllte 50 år. Dette mesterskapet er et av de største tennisarrangementer i landet.

«Til å begynne med gikk det dårlig. Nivået var ukjent, men etterhvert gikk det bedre», sier Willy. Han ble dratt med i dette mesterskapet av Steff Kinge og Gunnar Berseth. Mesterskapet starter for klasser fra 35 år og oppover, inndelt for hvert femte år. Willy spiller i jubileumsåret sitt siste år i klassen 70-75 år, og her har han sine beste resultater: I 1995 gjorde han seg bemerket på landsbasis ved å nå tre finaler i NM; i double, single og mixed. Siden ble det flere andre og tredjeplasser i NM (single og double) og i 1997 ble han uttatt til å representere Norge i Nordisk mesterskap for veteraner. I 1999 ble han endelig Norgesmester (double). «Sportslig har dette vært min beste prestasjon», sier Willy. Veterankon-kurransene holdes gjerne i Oslo, og spillere derfra holder høyere nivå enn ellers i landet, sier Willy, som har vunnet tre slike veteranturneringer. I Oslo trener man på faste dager, og spillerne har den fordelen at de kan trene sammen mesteparten av året.

«Tennis er en flott idrett. Mennesker i alle aldre kan ha glede av den», mener han. Idrettsgrenen er preget av få skader. Han understreker imidlertid viktigheten av å varme opp foran hver trening og kamp. Mange overser dette, og muskelskader kan da lett bli resultatet. God grunntrening er viktig.

I vår samtale med Willy legger han stor vekt på miljø og den sosiale siden ved tennissporten. Han synes denne delen nå er bedre enn noen gang i klubben. Ofte ser man unge og eldre spiller sammen, noe som er meget viktig for å kunne skape det miljø som han mener er nødvendig i en klubb som Stavern Tennis.

«Tennis kan spilles opp i høy alder. Samtidig som den gir deg god fysisk trening, er tennis også et veldig humørfylt spill», understreker Willy Haaland.

Har 50 kretsmesterskap;

Arnfinn Nielsen

Arnfinn Nielsen har markert seg mest

Uten forkleinelse for noe annet medlem i klubbens 50 årige historie må det kunne sies at Arnfinn Nielsen er den som sportslig har markert seg mest med sine omkring 50 kretsmesterskap, 2. og 3. plass i norgesmesterskapet for juniorer, uttatt til landslagssamling, uttatt til juniorlandslaget og er innehaver av et norgesmesterskap for veteraner. Selv om Arnfinn som omtalt i årsmeldingen for 1972 meldte overgang til og siden spilte for Larvik, han har aldri lagt skjul på sin tilknytning til Stavern og vår klubb.

Som tennisspiller er han et naturtalent, selvlært, har aldri hatt noen form for instruksjon,men lærte uhyre mye ved å studere andre spillere. Som unggutt hadde Arnfinn talenter for så mange idretter. Friidrett, hopp på ski, håndball og fotball. Men det ble tennis som stakk av med seieren. – Spillet lå til min natur, sier Arnfinn.

Han begynte å spille tennis under krigen, som 12-13 åring i 1944. Han fikk den gang også anledning til å spille på tennisbanen på Agnes, men det var miljøet rundt banen i Stavern som kanskje mer enn noe annet formet ham som tennisspiller. Her nærmest bodde han, og her kunne han oppholde seg både fem og seks timer daglig. Ikke minst fant han miljøet tiltrekkende.

– Tennis er et fascinerende spill, et spill som på mange måter tiltaler ens personlige karakter, mener Arnfinn. Tennis framhever de individuelle karaktertrekk i en. Jeg for min del likte absolutt ikke å tape. Jeg har aldri gått kurs for å lære spillets finesser, men ved ivrig å studere andre, fant jeg min spillestil.

– Jeg fant ut, at for å vinne, måtte jeg spille lange baller. Helt opp til grunnlinjen. Motspilleren ble dermed presset til også å spille lange baller. Det var nok årsaken til at jeg vant så mange kamper, sier Arnfinn. Han hevder at det fra trenerhold i dag legges for lite vekt på denne spilleformen. Sine første kretsmesterskap tok han allerede i klubbens andre år. Det første i double sammen med klubbens første formann, Anker Kristensen, for så å følge opp med KM i mixed double sammen med Frances Kristensen. Senere ble det en lang rekke mesterskap, som nevnt omkring 50.

I dag ser Arnfinn tilbake med stor glede på forna dar’s kretsmesterskapssamlinger. De var på en langt annen måte enn i dag også sosiale samlinger, der hele familien var med, foreldre og unger. Det var innlagt turer på sjøen og servering for alle. I flere år ble KM avviklet sammen med Telemark, og for en såvidt god spiller som Arnfinn, kunne det bli mange kamper i løpet av mesterskapsdagene. Selv minnes han at han spilte 12 kamper på til sammen ni timer i løpet av en dag! Som nevnt var Arnfinn en allsidig idrettsgutt. For å illustrere dette, kan nevnes at han reiste rett fra et KM i Tønsberg for samme dag å stille opp i et skolemesterskap i friidrett på Lovisenlund i Larvik.

Som juniorspiller kan Arnfinn se tilbake på en 2. og en 3. plass i NM. Dette var selvsagt store greier, og spesielt for en spiller som ikke var seedet på forhånd. Under et jr-mesterskap på Hamar led han et forsmedelig tap for den senere ikke ukjente Paal Kraby. Forsmedelig og ergerlig ikke minst fordi han var helt oppe i en 4-0 ledelse. Men å nå så langt synes Arnfinn selv det er all mulig grunn til å være stolt av. Ikke minst fordi han var en, som han selv sier, hjemmelaga spiller. For øvrig får han stadig hilsener fra sin motspiller fra den gang, Paal Kraby.

Tiden som vernepliktig i det norske forsvar tilbrakte Arnfinn en stor del av i Tysklandsbrigaden. For ham ble Tysklandsbrigaden synonymt med tennis. Britiske offiserer i området var fra sitt hjemland oppdratt med tennis, og her fikk han som ung norsk menig rik anledning til å spille mot både kapteiner og oberster – og slo dem. Tiden i Tysklandsbrigaden gikk stort sett med til å spille tennis, minnes han.

Noe av det morsomste han har vært med på, var da han som den første utenfor Oslo gikk hen og ble norgesmester i sin veteranklasse. Nivået lå veldig høyt, med motspillere som i sin mest aktive periode lå på et helt annet nivå enn en «hjemmelaga» spiller fra lille Stavern. Som en følge av innsatsen her, ble Arnfinn tatt ut til å representere Norge i en veteranlandskamp på Wimbledon, men som han dessverre måtte melde avbud til.

Arnfinn Nielsen er høyst imponert over den måte klubben drives på i dag. Med spesiell glede ser han tilbake på det som han selv karakteriserer som et utrolig flott samarbeid da hallen skulle bygges. For prosjektledelsen, med Robak & Co i spissen, var det ikke noe som het problemer underveis. Her var samlet gode krefter som skulle trekke sammen. Forarbeid, finansiering og bygging kan stå som et eksempel på privat initiativ innenfor idretten, understreker han. Samtidig peker han på at det innenfor Stavern Tennisklubb var tradisjon for ikke å blande inn prestisje. Larvik Tennisklubb var med, og for meg var det en fornøyelse å få delta. Et eksempel på samarbeid som resulterte i et enormt økonomisk løft og en lykkelig utgang, konstaterer Arnfinn Nielsen.

I dag er han ikke lenger aktiv tennisspiller, men han holder kontakt med miljøet. Interessen holdes ved like, ved ikke minst å følge med i de store turneringene. I 1995 var han således i Stockholm som tilskuer til Stockholm Open, og han følger ivrig med på TV-sendinger fra internasjonale turneringer. Lokalt kunne han godt tenke seg at klubben gjennom større tilbud til pensjonister og kvinner kunne få utnyttet dagtimene i hallen på en bedre måte.

– Men det arbeides godt i klubben. Jeg er imponert over aktiviteten, understreker han. Ved at tennisbanen i Stavern var så sentralt plassert, ble den også et naturlig område for oss unger. Vi fulgte daglig med i hva som foregikk på banen, og det var nok ikke mange av oss som ikke kunne «telle tennis» og derigjennom følge med i hvem som tapte og hvem som vant.

– Jeg vil hevde at Stavern ble et sted der tennis ble utviklet til en allemannssport. Bort fra hvite lange bukser og engelsk tale på banen. De holdt nok lenger på de gamle formene i andre klubber. Det er det store positive ved Stavern-tennisen. Jeg ser tilbake med stor glede på hva tennissporten har betydd for meg og min familie. Miljøet har vært utrolig hyggelig, og ikke minst minnes jeg familiesammenkomstene. Tennis-sporten har formet oss, konkluderer Arnfinn Nielsen.

Avslutning

Mye ros

Tennisklubben har de senere år vært gjenstand for god dekning fra lokalpressens side. En fyldig utklippsbok, som følger med årsmeldingene, viser dette. Blant det som er skrevet, finner vi med god samvittighet å kunne sitere ØP etter klubbens årsmøte 1997:

«Det lyder nesten som et eventyr det Stavern og Brunlanes Tennisklubb har utrettet de siste årene med anlegget sitt på Brunla. Et av årets høydepunkt var ferdigstillelsen og innredningen av hallens servicebygg med klubbhus. Når man ser hva klubben har fått til de siste årene, må man bli imponert», skrev avisen.

At det er all grunn til å være imponert over utviklingen gjennom klubbens 50 år, må vi være ubeskjedne nok til å være enig i. Fra man for 50 år siden etablerte klubben, basert vesentlig på entusiaster som hadde hentet sine tenniskunnskaper under helt andre forhold enn i Stavern, med sin lille og høyt inngjerdede bane ved kastansjetrærne, til det i Vestfold nærmest enestående anlegg som man i dag finner på Brunla. Et anlegg basert på pågangsmot, fantasi og en klubbledelse som har hatt økonomien under kontroll. I sitt femtiende år har klubben fremdeles aktive medlemmer som var med fra starten av.

Samtidig har anlegget ført med seg en stigende interesse for tennis, både som aktiv utøvende idrettsgren og som en attraktiv og morsom form for mosjon for mennesker i alle aldersklasser. Rent historisk er det også verd å notere at tennissporten gjennom disse 50 år i Stavern har utviklet seg fra å være en sportsgren for de få, til å bli en allemanns sport. Fra den gang storøyde guttunger sto utenfor nettinggjerdet og fulgte de utvalgtes aktiviteter på banen innenfor, for så å gå hjem i gata, ta fram balltreet og montere fiskegarnet for å utøve en idrettslek som de syntes var morsom. I dag, 50 år senere, ligger utebaner og innendørs anlegg der til rådighet for alle som måtte ønske å benytte tennis som mosjon eller som en aktiv idrettsgren.

Klubbstyret i jubileumsåret: Foran f.v.: Olav Reppesgård, Anne Grevle, Sigurd Robak, Arnfinn Bjørnstad. Bak f.v.: Bjørnar Berge, Arne Hellenes (leder), Øyvind Nielsen, Arnfinn Korsmo. Per Myhrvoll var bort-reist da bildet ble tatt

Halleventyret

Fronten av Tennishallen med «klubbhuset» (servicebygget) til venstre

Bobla kommer

Samtidig med anlegget av den tredje banen, tok tanken om en innendørs hall av. «Det var noen av oss som snakket sammen», sier Sigurd Robak og siterer et ikke ukjent partipolitisk utsagn. Og det han da tenker på, er en samtale han hadde med Arnfinn Nielsen. «Hvis du gir 5.000 kroner, og jeg gjør det samme, så kan vi kanskje samle sammen 100.000 kroner som startkapital til en innendørshall», ble de to enige om. De så gjorde. Resultatet ble til slutt 146.000 kroner i andeler à 1.000 kroner. Andelene skulle ikke gi andre fordeler enn fortrinnsrett til timer i hallen. Nå skal det legges til at noen også tegnet både fem og 10 andeler, men de aller fleste noterte seg for en og to. Hver andel skulle gjelde som en stemme.

I et intervju i ØP 26. september 1979 med formannen i Larvik Tennisklubb, Kjell Hobæk, ble idèen om en innendørshall for tennis kastet fram offentlig. Bak hans forslag lå tanken om at et hallprosjekt kunne gjennomføres i et samarbeid mellom Larvik og Stavern tennisklubber. «Mens vi kan glede oss over en voldsom stigende interesse for tennis de siste årene, er vi også klar over at utviklingen vil stoppe opp om vi ikke får et sted å drive tennis også om vinteren», sa Kjell Hobæk til avisen.

Men før idèen ble gjort offentlig kjent hadde det blitt tatt initiativ til det som skulle bli «Bobla». En plastikkhall. Initiativtakerne i Stavern Tennisklubb fikk med seg personer fra Larvik Tennisklubb i planarbeidet. Disse dannet også styret for det som skulle bli Tennishallen A/L.

Disse var: Formann Gunnar Berseth, forretningsfører Arnfinn Bjørnstad, styremedlemmer Rolf Pettersen, Arnfinn Nielsen, Sigurd Robak, Kåre Dahl Hansen, Willy Haaland, Ole Johan Svensen, Johan Dvergastein og Kjell Hobæk. I tillegg fikk de to tennisklubber, Stavern og Larvik, en representant hver i styret.

Finansieringen av «Bobla» ble løst gjennom dannelsen av det nevnte andelslag, Tennishallen A/L, som igjen leide arealet til «Bobla» av klubben. 146.000 kroner kom som nevnt inn gjennom andeler. Til sammen kostet «Bobla» 423.000 kroner. Fra Statens Ungdoms- og Idrettskontor (STUI) fikk man et «tippetilskudd» på tilsammen 150.000 kroner. Resten fikk Tennishallen A/L lånt i Brunlanes og Fredriksvern sparebanker. Lånet ble garantert for av de ovennevnte 10 personer under det gamle mottoet til romanfigurene «De tre musketerer»: «En for alle, og alle for en». Garantistene skulle også danne styre så lenge det fantes gjeld på hallen. Lånet skulle betjenes gjennom hall-leie. «Bobla» ble tatt i bruk i 1981 og ble plassert over klubbens tredje bane, nærmest skogen.

Når det gjelder hall-leien startet man på et lavt nivå, men forskjellige årsaker førte til at man ganske snart måtte øke leieprisen. Det skyldtes ikke minst strøm- og oljepriser. Leietimene i «Bobla» ble ganske tidlig fullt besatt, og den viste seg å bli en ganske brukbar løsning. Men om vinteren, med nordavind og kulde, fikk man problemer med å holde en akseptabel temperatur nede på banen. På det kaldeste om vinteren hadde man således vanskeligheter med å komme opp i ni grader. «Bobla» var i bruk til vinteren 1990/91. Da ble den tatt ned og solgt til bedriften Spekebua i Andebu for 200.000 kroner.

«Bobla» betød veldig mye for heving av kvaliteten på tennissporten, samtidig som den førte til tilgang av nye spillere. Tennis var blitt en helårsidrett i distriktet.

Bobla la grunnlaget for hallen både sportslig og økonomisk

Bobla havarerte

«Bobla» var utvilsomt en vellykket investering, gir Arnfinn Bjørnstad uttrykk for. Drift og vedlikehold gikk greit uten store kostnader. Men en hendelse fortjener å bli nevnt i en jubileumsberetning; den gang «Bobla» havarerte.

Havariet skjedde natt til 20. desember 1982. En uværsnatt preget av sterk kuling og strømbrudd. Det var et sørgelig syn som møtte tennisspillerne denne morgenen. «Bobla» lå nede og minnet mest av alt om en halvt oppblåst sperreballong der den lå og hvilte på løse stag over banen.

Årsaken skyldtes strømbrudd på e-verkets hovednett, som igjen var utløst av den sterke vinden. Denne kombinasjonen førte til at stagene, som holdt vifte og kanaler, løsnet. Av den grunn stoppet også all tilførsel av luft til hallen. I tillegg skjedde det ulykksalige at heller ikke nødaggregatet fungerte som forutsatt. Dette skyldtes en feil som gjorde at batteriet til nødaggregatet ikke ble ladet opp, og følgelig ikke ga nok tenningsstrøm.

Skadene ble taksert, og reparasjonsarbeidene tok til dagen etter. Allerede 24. desember, på julaften og fire dager etter havariet, var «Bobla» igjen driftsklar. Havariet kostet Tennishallen A/L 19.493 kroner. Etter en del brevveksling med forsikringsselskapet ble skaden dekket, minus egenandel på 5.000 kroner.

Tennishallen kommer

Selv om «Bobla» gjorde god nytte for seg, og bidro til oppsving for tennissporten, hadde styret langtfra lagt bort planene om en mer permanent form for tennishall. I 1984 begynte styret å drøfte mer seriøst mulighetene for en slik hall ved anlegget på Brunla. Særlig skjøt planene og drøftelsene fart etter at det ble bestemt at den kommunale idrettshallen («Stavernshallen») skulle bygges på Kaken. I 1985 ble det rettet henvendelse til Brunlanes kommune om befaring og kjøp av nødvendig tomteareal. Ingeniør Rolf Svendsen ble engasjert, og han utarbeidet skisse med plassering av hallen vest for «Bobla». I henvendelsen til kommunen ble det argumentert for nødvendigheten av en tennishall. Ikke minst ble det her lagt vekt på den økende interesse for tennis med påfølgende oppslutning om klubben.

Nå skal vi bygge tennishall! Arnfinn Bjørnstad og Sigurd Robak, her i bobla

I februar 1986 kom svar fra Brunlanes kommune. Bygningsrådet hadde ingen motforestillinger til plasseringen, et svar som ble mottatt med stor glede. Befaring av andre haller ble foretatt, bl.a. til Drøbak som hadde en to baners hall. I 1987 ble det sendt ny søknad til kommunen, denne gang om byggetillatelse og godkjenning av plasseringen. Det ble vist til at e-verket eide tomta, men at det var villig til å selge den til kommunen for 40.000 kroner pluss renter. Det ble også søkt om kommunal bistand til finansiering av hallen, samt om å få disponere fire dekar av det aktuelle området.

Et av de siste vedtak Brunlanes kommunestyre gjorde før kommunesammenslutningen var at det den 29. oktober 1987 vedtok å kjøpe e-verkets eiendom for 87.800 kroner. Disposisjonsplan for området ble godkjent, og Tennishallen A/L fikk disponere eiendommen kostnadsfritt. En betingelse var også at «Bobla» skulle fjernes.

Ingeniør Rolf Svendsen fortsatte som teknisk konsulent. I den videre behandling av saken viste det seg at det også var behov for juridisk assistanse, en side som advokat Jon Kaare Brekke tok seg av til alles tilfredshet.

En ubehagelig overraskelse

Mens man jobbet som best med planlegging, fikk styre og byggekomite en ubehagelig overraskelse i form av et oppslag i Østlands-Posten på forsommeren 1987. Her het det at Larvik Tennisklubb gikk med planer om å bygge en egen tennishall på Bergeløkka. I Stavern og Brunlanes Tennisklubb hadde man riktignok hørt ymt om slike planer, men likevel kom avisoppslaget som en negativ overraskelse for klubben. Avtalen var å holde hverandre orientert om prosjekter. Det ble en del avisskriverier om denne saken. En del Larvik-politikere var redd planene ville føre til en markspising av Bøkeskogen, mens andre pekte på at Tennisklubben har hatt sitt tilholdssted på Bergeløkka i mange år.

Tennishallen A/L skrev et brev til Larvik formannskap der man henviste sterkt til at det allerede forelå godkjente planer om en hall med to baner på Brunla. I dette brevet ble det også argumentert med at man var engstelig for brukerunderlaget med to haller i den kommende storkommunen.

Debatten førte til at Østlands-Posten tok saken opp på lederplass under den slående tittelen «Mixed double om tennishall». Her vises det til at brevet fra Tennishallen A/L har satt saken i nytt lys. «I Stavern foreligger det allerede godkjente planer om en hall med to baner på et tomteområde som ikke vil sjenere naboer eller komme i konflikt med frilufts- eller miljøinteresser. Ikke minst i den ånd man nå bør planlegge med sikte på fellesinteressene i den nye kommunen, kan det neppe herske tvil om at en tennishall for Larvik-distriktet bør plasseres i Stavern. Det er tvilsomt om det er behov for mer enn en permanent tennishall», het det i lederartikkelen.

Framgangsmåten og den etterfølgende debatt førte naturlig nok til en del bitterhet de to tennisklubber i mellom. Da Larviks planer kom opp til kommunal behandling, sa imidlertid «gamle Larviks» bystyre nei med 26 mot 14 stemmer. Den aktuelle tomta skulle benyttes til lekeplass. Heldigvis ble stridsøksen lagt ned, og de to klubber kom etter hvert fram til en ordning som i ettertid har ført til et godt samarbeid dem i mellom.

Klubbene trekkes med og andeler selges

Tegningsbrev ifm finansiering av Tennishallen

Men så var det finansiering av hallen. En meget viktig del av dette var å få prosjektet godkjent for tippemidler fra Statens Ungdoms- og Idrettskontor (STUI). Dette viste seg ikke å bli så helt enkelt, idet STUI ikke kunne godkjenne prosjektet fordi det var et andelslag som søkte. Naturlig nok kunne STUI med formål å fremme ungdoms- og idrettsaktivitet ut fra sine vedtekter ikke gi støtte til formål underlagt kommersiell virksomhet. Tennishallen A/L måtte derfor etablere et nærmere samarbeid med de to tennisklubbene og endret selskapsform til et ANS med disse to som samarbeidende eiere på 50-50 basis. Prosjektet ble da godkjent. I 1988 ble tennishallen oppført som et prioritert anlegg på den kommunale prioriteringsliste, noe som også var nødvendig for å komme i betraktning hos STUI.

Høsten 1988 ble det sendt ut forprosjekt sammen med tilbud om kjøp av andeler i hallen. Hver andel lød på 35.000 kroner, og det optimistiske håpet var å få solgt 100 andeler. Nå skulle det imidlertid vise seg at året 1988 langtfra var det beste for å gå ut med et slikt tilbud. Den generelle økonomi var usikker og renten høy. Men, 18 andeler ble solgt, noe som bragte inn 630.000 kroner. De som kjøpte, fikk til gjengjeld benytte hallen en time 36 uker i året, idet hver andel ble betraktet som forhåndskjøpte halltimer. Det het også i vilkårene for andelskjøp at fra og med det sjette året skulle andelseierne måtte godta å ta sin del av den generelle prisstigning. Et vilkår er også at andeler kan selges eller arves.

Den økonomiske usikkerheten førte etter hvert til en revisjon av planene, og man gikk bort fra de opprinnelige planene om å bygge en 4 baners hall, og gikk inn for en 2 baners hall.

Finansiering av hallen

Det neste som ble gjort var å sette sammen en plan- og byggekomite bestående av representanter for Tennis-hallen ANS og de to klubbene. Den avsluttende byggekomite besto av:

  • Sigurd Robak, formann
  • Ole Johan Svensen
  • Aage Lilliedahl
  • Gunnar Berseth
  • Karl Juel Nordal
  • Jørgen Hoel
  • Oddvar Waaden
  • Arnfinn Bjørnstad, forretningsfører og sekretær
  • Rolf Svendsen, byggeleder
  • Jon Kaare Brekke, juridisk konsulent

Det første byggekomitéen gjorde var å sende hallplanene til Idrettens Kontaktutvalg (IKU) i Larvik kommune for prioritering blant andre idrettsprosjekter i kommunen. Samtidig ble det i 1990 søkt kommunen om tilskudd til utbyggingen. Søknaden lød på 600.000 kroner og en kommunal garanti for samme beløp. Subsidiært at kommunen sto som garantist for et lån på 1,2 millioner kroner. Søknaden ble avslått i sin helhet. IKU hadde heller ikke på det tidspunkt funnet å kunne anbefale søknaden.

Nå måtte man finne andre finansieringsmuligheter. Med tomta som pant ble det rettet flere henvendelse til banker om lån. Dette førte til at Tennishallen ANS havnet i Kreditkassen, som ga et lånetilsagn begrenset oppad til 2,2 millioner kroner. Dessuten overførte Tennishallen A/L betydelige midler til hallen som til slutt kom på knappe 3,2 millioner kroner finansiert som følger:

STUI-midler tildelt over tre år 1.100.000 kroner
Andeler i «Bobla» fra 1980 146.000 kroner
Fond/gave fra Tennishallen A/L 232.000 kroner
Salg av bobla 200.000 kroner
Andeler (18 a kr 35.000) 630.000 kroner
Lånefinansiert 892.000 kroner

Med ordnet finansiering kunne man sette i gang. Hallen ble påbegynt i mai 1991. Entreprenør- firmaet Helge Klyve fikk anbudet. Arbeidet gikk smertefritt unna, og allerede fredag 13. september samme år kunne hallen innvies under stor festivitas.

Hallen ble i første omgang bygd uten garderober og servicedel. På betingelse av at garderober ble bygd senere, fikk man anledning til å benytte de man hadde i tilknytning til «Bobla». Hallen ble bygd slik at det en gang i fremtiden ville være plass til to nye baner ved å forlenge hallen mot vest.

Hallen reiser seg

Innvielse av hallen

Tennissportens nye storstue, het det i Østlands-Postens tittel fra innvielsen av hallen fredag 13. september 1991. Og det manglet ikke på rosende omtale både av personer og klubb. «Nøktern og delikat», sa kommunaldirektør Svein Almedal. «Hallen kombinerer fremtidige stjerners muligheter med besteforeldrenes behov for mosjon», erklærte ordfører Arild Lund før han smashet den første ballen over nettet.

Hallen er ferdig

Byggekomiteens formann, Sigurd Robak ga en bred oversikt over historien bak hallen. Han viste til at tennissportens første skikkelige innendørshall i distriktet fikk en trang fødsel, med mange vansker og overraskelser fram til fullføringen. Men man ga ikke opp. I fire år hadde byggekomitéen vært i arbeid.

«Underveis har vi funnet ut mye som vi ikke måtte gjøre», sa Sigurd Robak. «Befaringer og samtaler har faktisk vært mest nyttig med tanke på hvilke feil vi måtte unngå. Kanskje derfor har vi etter min mening havnet på noe så nøkternt og praktisk som denne hallen. Tanken om å selge 100 andeler for rett til livsvarig brukstid måtte nedjusteres. Men vi fikk da solgt 18 andeler og fikk 630.000 velkomne kroner til prosjektet. Garderobetilbygget ble også kuttet ut i første omgang. Garderobene til den gamle «Bobla» fikk gjøre nytten fortsatt.

Han nevnte også alt annet som det var spart på, noe som gjorde at man til slutt kom ned i en byggesum på drøye 3 millioner kroner. Av denne summen hadde man altså skaffet til veie over 1 million kroner i egenkapital ved andelssalg og overføringer fra «Bobla» som har vært en vesentlig årsak til reising av den nye hallen. I tidsrommet etter at «Bobla» var nedbetalt, hadde man gjennom leieinntekter skaffet til veie 230.000 kroner og man fikk 200.000 kroner ved salget av «Bobla».

Sigurd Robak kom også inn på de viderverdigheter byggekomitéen hadde støtt på i forhold til myndigheter.

«Jeg tror vi har vært i kontakt med over 10 ulike godkjennende kommunale og fylkeskommunale instanser. Men når enden er god, betyr ikke slike hindre noe som helst. I dag leier vi ei tomt av kommunen for en krone i året, og tomta er stor nok til å kunne utvide hallen fra to til fire baner», sa Robak i sin oversikt ved innvielsen. Under den høytidelige innvielsen var det også flere gaveoverrekkelser og hilsningstaler. Bl.a. fikk man fra Larvik kommune en støvsuger i riktig format til den teppebelagte hallen. Trond Kværneland hilste fra Norges Tennisforbund, og det var hilsninger fra Vestfold Tenniskrets, fra Idrettskretsen, fylkesidrettsutvalget og fra Idrettens Kontaktutvalg i Larvik.

Og allerede dagen etter gikk den første turneringen av stabelen i hallen.

Servicebygget/klubbhuset kompletterer hallen

Servicebygget tar form

Det planlagte servicebygget kom på plass fire år senere, i 1995. Etter at bruken av hallen var godt i gang, startet planleggingen av servicedelen. Byggekomitéen besto av Sverre Piene, Sigurd Robak, John Flessum og Arnfinn Bjørnstad. Bygget var opprinnelig planlagt plassert øst for hallen, men flere alternative plasseringer ble vurdert. Til slutt endte man opp med en forlengelse sydover av selve hallbygget. Firmaet Bobygg A/S leverte det laveste anbudet og fikk jobben som startet medio oktober 1994. I Februar 1995 sto bygget ferdig etter iherdig dugnadsinnsats i innspurten av enkelte klubbmedlemmer i Stavern hvorav særlig må nevnes Jan Erik Pedersen og Hans Kristian Reppesgård. Arkitekt Ulrik Hellum tegnet hallens fasade.

Tennisklubben i Stavern hadde lenge gått med planer om å bygge et klubbhus/en klubbhytte slik Larvik Tennisklubb hadde gjort for en god del år siden. Hallen på sin side hadde fått tildelt det som var mulig i offentlige tilskudd. Ved å kombinere de to behovene, laget man ikke bare den beste løsning for anlegget totalt sett, men derved åpnet man også muligheten for ytterligere spillemiddel-tilskudd. På denne måten ble det i 1996 gitt 380.000 kroner i tilskudd. Dessuten gikk tennisklubben i Stavern inn med 100.000 kroner kontant mot en avtale om vederlagsfritt å få benytte fasilitetene (kjøkken/kiosk, kontor, kafeteria og lagringsrom) som klubblokaler. Selve garderobedelen disponeres av hallen/begge klubbene i fellesskap. Kombinasjonsløsningen bragte derved inn nesten 0,5 millioner kroner til bygget som totalt kom på 1,2 millioner kroner. Resten ble finansiert ved lån. Bygget ble høytidelig offisielt åpnet primo februar 1995 av Larviks ordfører Ragnar Johansen.

Servicebygget er åpnet, kan sentrale medlemmer i byggekomiteen, Sverre Piene (leder) og Sigurd Robak glade konstatere

Et økonomisk eventyr

«Tennishallen er en gave fra private mennesker til tennissporten».

Det er Sigurd Robak som karakteriserer arbeidet med hallen og sluttførelsen av den på denne måten og han har utvilsomt et poeng. Dette private initiativ i kombinasjon med idrettens tilskuddsordninger og aktivitet kan totalt sett sies å ha brakt eventyret dit det i dag står. Som det fremgår av denne beretning har Stavern Tennis siden hallåpningen på 90-tallet gjennom sin aktivitetesøkning bidratt i avgjørende grad til hallens inntektsside. Ved inngangen til klubbens jubileumsår fremstår derfor det integrerte hall- og servicebygg som et økonomisk eventyr i et 50/50 eierskap med Larvik Tennisklubb. For det første har man fått et «veldig bra bygg for en rimelig penge» og av totale investeringer på nesten 4,4 millioner kroner utgjør bankgjelden pr 1.1.99 kun rundt 900.000 kroner – i sannhet et eventyr som langt større byer enn Stavern kan misunne oss!

Robak var formann i klubben en del år i den tid den holdt til nede i Stavern. Klubben hadde få medlemmer, og egentlig hadde man ikke behov for så mange heller med bare en bane. Han viser til at det var først da Gunnar Berseth ble formann at det ble fart i planene om flytting og anlegg av baner. Siden kom bane tre i Willy Haalands formannstid.

«Jeg var heller ikke så aktiv når det gjelder anskaffelsen av «Bobla», minnes Robak. «Riktignok var det kanskje Arnfinn Nielsen og jeg som dro det hele i gang ved å si til hverandre: Hvis du gir 5.000, så gir jeg 5.000, og da gir sikkert Gunnar (Berseth) det samme! Jeg husker samtalen som det var i går. Der har vi starten. Andre, særlig Rolf Pettersen med dugnadsinnsats og andelstegning gjennom sine forretningsforbindelser, dro lasset videre. Kjell Hobæk sto for økonomien, Kåre Dahl Hansen var ivrig som vår teppekonsulent, og det samme var Johan Dvergastein ved å skaffe og få montert belysning.

Han karakteriserer det som et eventyr at Tennishallen ANS i alle år har kunnet operere ubekymret av økonomien. Ofte har slike prosjekter endt med knall og fall og med kommunal overtakelse. Stor nøkternhet ble utvist under byggingen, en enkel konstruksjon med satsing på lys og spilleunderlag.

«Som helhet er anlegget på Brunla blitt en lykke for tennissporten i distriktet», avslutter Sigurd Robak.

Tennishallen, et mye brukt idrettsanlegg